En freebee til utstillingen The Odder Erotica av Maria Pasenau på Trafo Kunsthall i Asker er et rødt bokmerke. Det er nok tiltenkt katalogen Pocket Erotica (tales of the iphone notepad) (Vil Garters, 2022) og viser en strektegning av ei kvinne med bar overkropp og struttende skeive pupper som strekker armene over hodet og smiler til kvinnesymbolet som stråler som en sol mellom to fjell. Tegningen ligner til forveksling Lesbisk bevegelses informasjonsmateriell anno 1970 – i beste forstand, må det kanskje tillegges, for utstillingens utspørring av det tiltrekkendes estetikk minner om at selv tenning (fortsatt) er politisk. Manneveldets gullstol de unge, plettfrie og fruktbare er hevet opp på som et attråverdighetens ideal – som alle andre halser etter – ble analysert som et verktøy for undertrykkelse, og forsøkt revet. Hopp frem til vår samtid, hvor enkelte miljøer på sosiale medier (som det Pasenau for noen år siden selv dukket frem fra) har fremelsket selvaksept som motgift til idealene. I The Odder Erotica, går Pasenau til selvkjærligheten ad mange veier.
Sanseorganene som først får kjørt seg er nesen og ørene, som mennesket er mindre trente i å verne enn øynene. Et teknoinspirert lydspor durer gjennom kunsthallen fra en rekke høyttalere rett overfor inngangen, og fra Pinup and Patchouli (2022), en skulptur der anus byr seg frem mellom to modellerte rumpeballer i oasis (et sårbart materiale som brukes til blomsterdekorering), damper vann med patchouliolje ut. Pirringen av flere sanser har gjenklang i katalogen. På oppslag 32 og 33 står det henholdsvis: «Sex, synaesthetic sex» og «Dark hot pink/A plumose mahogany/And myself/That’s a threesome». Temaet behandles også i vinyltekst på vegg, håndskrift på farget passepartout, på tegninger, samt inngravering på en gravstein («sexsual [sic] orientation R.I.P.») Disse tekstbrokkene kaller frem en flermodal tiltrekning og et større rom for sensuelt samspill med overflater og materialer. Pasenau tegner et pragmatisk og komplisert bilde av lyst og tiltrekning, som beveger seg ubesværet på tvers av artsriker.
Veggene i utstillingsrommet er tapetsert med store, matte trykk av moreller som befinner seg i varierende grad av forfall. Over tapetet henger fotografier, kollasjer og veggavisaktige plansjer på linje. Her og der dukker det opp sider fra playboykalenderen anno 1994 – Pasenaus fødeår. Pasenau gjør kalendersidene til underlag for sin egen fortelling ved å tilføre en slags relikvier fra privatsfæren, som emballasjen til en angrepille, fotografier av kunstnerens ansikt og håndskrevne beskjeder og bekjennelser på baksiden av konvolutter. Intelligent Needy Uterus (2022) er tittelen til en av plansjene som kopler sammen mindre fotografier og funnet materiale med skrift, neseblod og tegning, blant annet av en kaninaktig kvinne med kjønnet blottet med notesymboler bølgende ut av vulva. Plansjen visualiserer lyst og nytelse i et selvtilstrekkelig feminint perspektiv, der det erotiske samles rundt selvutforskning heller enn en fallisk mangel. Pasenau omformer den populærkulturelle forestillingen om lyst og tiltrekning og tar igjen mot disse stereotypiserende påvirkerne i forne tiders massemedier (mindre kalenderpikene selv enn den industrien de er produkter av).
Mellom hver kalenderside finnes fotografier av varierende størrelse av omgivelsene til Pasenau, som nylig flyttet til den billedskjønne vestlandsbygden Odda: En taggete blomsterknopp er skalert opp og sidestilt med en brystvorte (kvinnens er et omstridt motiv i billeddelingstjenester); et fjell er avfotografert to ganger gjennom et vindu – den ene gangen klart, den andre gangen ute av fokus på grunn av den perlende fukten på ruten. Det samme motivet i to ulike tilstander minner om den typen instruktive diptyker som florerte på nettet for noen år tilbake, der to bilder av samme person ble sidestilt for å avsløre hvordan kroppen var blitt manipulert for å fremstå mer ideell. Delingskulturen Pasenau kommer fra røpes imidlertid mindre av hennes resirkulering av troper fra den nettbaserte bildekulturen, enn av ønsket om å misjonere om noe hun har oppdaget og i sin tur inspirere og påvirke betrakteren.
Dinner Rockingchair (2022) og Based On My First Seksual [sic] Experience (2022) er to stoler med gnukkerigger – den ene oppoverbulende, den andre som en dinosaurhale – i sitteputene som inviterer til selvstimulering. Utstillingen inkluderer også to vitriner med lesestoff. Klassikere som Valerie Solanas SCUM Manifesto (1967), Batailles Historien om øyet (1928), studien i middelaldererotikk The Witch on the wall (1977) av Jørgen Andersen med mange flere, danner en variert leseliste forankret i det tyvende århundret som vitner om at Pasenau gjerne deler at hun ikke er den første til å prøve å omdefinere betingelsene for kvinners nytelse. Pasenau vender kameraet mot seg selv i ensom majestetisk selvtilfredsstillelse og viser at et annet sett med erotiske triggere enn de man finner i playboykalenderen er mulig. Lest som en feministisk pedagogikk for en mindre fremmedgjort holdning til egen kropp og nytelse, forblir imidlertid Pasenaus prosjekt ufravikelig individsentrert; veien hun foreslår til en bedre verden går via frigjøringen av det enkelte kvinnesubjektet.
