Det er åpent for misforståelser nå. Generelt, faktisk, men kanskje særlig her, hvor jeg slubber rundt i det som angivelig skal være en av stasjonene i en biennale for kunst og teknologi – og hvor jeg gjentatte ganger stopper opp foran det som er … en ganske svær, øh, akvarell. Ikke akkurat high-tech, men heller ikke noe jeg nødvendigvis har noen problemer med å akseptere innenfor en kontekst hvor det aller meste ellers er avhengig av en stikkontakt. Ting henger jo sammen, må vite, og her er saktens en maskinpark eller to i tillegg til noe så old school som malerier som henger på en vegg.
Det ville normalt ikke forstyrre meg når fremmedelementer destabiliserer konteksten – herregud, nei, det er jo noe av det beste jeg vet – og det ville vært lett å akseptere vannfarger blant elektronikken, hadde det bare ikke vært for at det ser ut til å være en halvengasjert løst oppgave for fjortiser på Steinerskolen. Litt sånn «male dine følelser til musikk» – en øvelse som aldri vil slå særlig heldig ut når pubertetsungdom går løs på det mens de himler med øynene. Det er skikkelig ille altså. Planløst og i grunn helt råttent. Det er fremst derfor denne akvarellen forefaller totalt feilplassert – det eksisterer ganske enkelt ikke et riktig sted for den over havsnivå. Det er også tilfeldigvis det arbeidet jeg liker best.
For å si det åpenbare med en gang, sånn at det er sagt; det går mye i blomster på Dropsfabrikken i Trondheim for tiden. Selv om det tilsynelatende handler om sjøen, både i utstillingens tittel og hovedsakelige arbeid: En projisert video med stormende hav av den typen du finner i hundre år gamle stumfilmer; med svære bølger saget ut i huntonitplater og bemalt. Det er ikke mye til progresjon det er snakk om, hverken i denne videoen eller noe sted her ellers, men den er ukarakteristisk mørk i forhold til et i alt vesentlig digitalt billedunivers som ellers befinner seg et sted mellom den kompakte naturen hos Henri Rousseau og en LSD-fremkalt psykose. Som nær sagt absolutt alt annet i verden blir disse bølgene litt grå i forhold. Det var en mørk og stormfull aften, liksom, og så fortsatte det sånn i fem minutter før det begynte på ny.
Du skal altså i første rekke kjenne Simone Hooymans’ kunstnerskap på hvor inntil det uutholdelige statisk det er. Et oppholdssted som fremstår som svært permanent, siden alt det som er i bevegelse sjelden kommer lenger enn til det å gjenta denne ene bevegelsen. Enten til evig tid eller til noen tar strømmen. Og siden vi snakker store flatskjermer med en som oftest absurd frodig natur, i kombinasjon med et blip-blop-lydspor på headset, blir kontrasten til den faktiske verden rett utenfor døren faktisk helt ekstrem. Det tar meg bare 30 sekunder med øreklokkene på til jeg føler meg som en neddopet teletubby, svevende i limbo mellom død og gjenfødsel. Ufrivillig kunstkritiker i fritt fall, desorientert og visuelt overstimulert, alt mer usikker på om ikke tung narkotika tross alt er det beste alternativet når man er grinete og har litt vondt i ryggen. Det handler om en tyrannisk grad av new age-infisert eskapisme, dette, og panikken jeg momentant erfarer er på samme tid veldig gammel, og noe jeg forestiller meg må være litt sånn som en epileptiker føler det på et dansegulv i stroboskoplys.
Men, det er også dette her som skjer når man, slik jeg nå gjør, skriver om det i ettertid. Jeg kommer ikke unna noe av dette, og nå er jobben min å revurdere all den her dritten som er effekten av noe så sjeldent som det å virkelig ikke like noe. Det er ikke det at jeg har gått rundt og flekket tenner og knurret inne i galleriet, det er heller en over flere år opparbeidet uvilje til å si noe som helst som plutselig blir uhåndterlig foran blomster i spiralformasjoner som beveger seg utover, og så innover, utover igjen, og innover igjen, med digitale bølgeskvulp av like uendelig karakter på ørene. Det er svært ubehagelig, og derfor må jeg bare gi det opp å skulle diskreditere noe av det totalt, fordi jeg har ikke sett et mer perfekt bilde av helvetet enn dette, som på samme tid er så langt unna realitetene i en russisk militær spesialoperasjon som noe kan komme.
På en måte er det en utstilling for barn, jeg kan fint forestille meg en gjeng 7-8-åringer sitte dønn stille og se på det her med store øyne og åpen munn i timevis, og jeg tror ikke det ville være noen særlig utfordring for dem å forholde seg til de arbeidene som er mer konvensjonelle malerier heller – og det sier jeg ikke for å være nedlatende, men fordi det faktisk er sånn. Enten det er bevisst – og det er jeg tilbøyelig til å tro – eller ubevisst, så understrekes konsekvent en naivitet som i varierende grad blir uhyggelig å skulle forholde seg til etter at man har fått hår på tissen. Det er helt klart de svære videoarbeidene som mest ettertrykkelig går til angrep på den måten, i sin funksjon som bevegelige bilder og lite mer enn det. Selv om ikke jeg takler det, skjønner jeg jo at noen annen trenger å utsette seg for denne overbelastede eventyrverdenen hvor overraskelsene er utelatt, sammen med det meste annet, innenfor de fem sekunder livet varer før det repeterer seg selv. Det er nøyaktig derfor det som ved et første øyekast gir mer enn et overbevisende skinn av å være fortryllende og begjærlig fort fremstår som alt annet enn det. Ikke fordi det er kjedelig med gjentakelser, men fordi det tilsynelatende er trygt. Ikke fordi livet tar slutt, men fordi det momentant vil starte på ny. Igjen. Og igjen. Og igjen.
Så er det den svære akvarellen da, som stikker seg ut her. Den er skikkelig schtøgg, det må jeg si. Som hadde selve abstraksjonen blitt abstrahert, og større enn de andre bildene. Merkelig plassert, ved siden av en flatskjerm, og henger den ikke litt høyt? Alt med den er bare feil. Jeg digger den som faen.
