Det er selvsagt nørdete av meg, men sånn er det å være over middels opptatt av maleri – snubler jeg over noen som står og roter med pigment og bindemiddel er jeg helt med, uansett hva, og uavhengig av hva resultatet faktisk er. Samme når noen presterer å mane frem distinkte bilder i hodet allerede i utstillingens tittel: jeg er svak for ord med assosiativt potensial, og særlig når utstillingen holder det tittelen lover. Maleriet til Mona Orstad Hansen bærer og med seg noe svært basic – dette med å gå til bunns i praksisen og utgå fra pigmentet kunne et annet sted ført til noe svært materielt mettet og ukontrollert, og ikke minst veldig tørt, men her er miksen med pigmenter og bindemiddel avveid til å ende opp i noe som ligger ganske nært akvarell – transparent og heller sparsommelig til tider.
Lerretet er på en eller annen måte bestandig en kalkulert del av maleriet, mer enn å bare være noe som skal dekkes med farge. Selv når overflaten er dekket, skinner stoffligheten og det hvite gjennom. Ikke sjelden er lerretet for det meste umalt, og utnyttet i rollen som et slags rispapir for penselstrøk som har latt seg informere like mye av kalligrafi som av arkitektoniske plantegninger. For det er jo et hus det hele stadig vender tilbake til. Det vises til hjørner og vegger, og kryssfinér og blindrammer plasseres rundt bildene for å skape et tenkt rom rundt maleriet. Et grep som er mer eller mindre effektivt underveis, men som i hvert fall gnir det ettertrykkelig inn hvordan det til tider nådeløst abstraherte maleriet skal bli forstått, og hvordan man skal orientere seg frem til denne kjelleren, hvor det angivelig lukter iskrem.
I en verden som denne, hvor ting foregår så synkront at man kan bli svimmel av alle mulige årsakssammenhenger, har det seg da og sånn at jeg like etterpå fikk levert en sjenerøs skive hjemmebakt eplepai – og, faktisk, en pakke vaniljeis – på døren. Helt uavhengig av det jeg skulle skrive om måtte jeg altså i tillegg de facto fornemme lukten av iskrem. Men så fikk jeg ikke til å skrive noe om noe som helst på 24 timer, etter å ha stirret meg blind på meldingen jeg fikk der jeg satt og maulet i meg en sykt god eplepai:
«Jeg respekterer deg som kunstkritiker – og det er ikke bare fordi jeg vil sitte på trynet ditt, men fordi jeg faktisk synes du har noe å si, med mindre jeg sitter på trynet ditt så du ikke får til å si det.»
Hvilket bare beviser at det å lese noe er minst like effektivt som å faktisk bli utsatt for det. Men, nok om det, mitt liv er en digresjon på vei i rasende fart mot det punkt hvor man knytter sammen trådene, og det er i denne sammenhengen verdt å spole båndet enda lenger bakover, til millenniumskiftets diskusjon og ønsketenking rundt «konseptuelt maleri». Den gang mer diskutert og tenkt, enn faktisk malt. Det er selvsagt annerledes nå. Helt omvendt faktisk. Som diskusjonsmateriale ligger da også denne ballen heller død, men som praksis blomstrer det på sine kanter. Og her nesten bokstavelig.
Personlig har jeg bestandig vært litt skeptisk til både diskusjon og praksis i dette tilfellet, siden maleri i første rekke er en organisk affære. Hvis den som maler i alt for høy grad utgår fra en på forhånd formulert resept, ender hele greia gjerne opp som en heller forutsigbar illustrasjon av noe teoretisk vissvass, og distansen mellom tanke og utførelse blir uoverstigelig.
Derfor tok det heller aldri særlig av for 20 år siden, og det å lage konseptkunst endte i alt vesentlig opp med å bli et spørsmål om shopping for de neste ti år. Men det lønner seg å pirke i hvor dette ønsket hadde sin opprinnelse. 1990-tallet hadde i høy grad handlet om video og performance som verktøy, uten at noen felles agenda var særlig merkbar. Det var et heller sprikende tiår, sett bort fra at elektronikken og den egne kroppen utgjorde gjennomgående fellesnevnere. I 1999 svingte diskusjonen altså over i det stikk motsatte, uten at det nødvendigvis gjorde noen forskjell i praksis. Det går da heller ikke automatisk magi i skiftet mellom tiår, eller som i det fallet her: årtusen. Maleriet blir jo ikke relevant bare fordi noen vil det liksom. Det er ikke sånn det funker. Noen få kunstnerskap markerte seg som eksponenter og fikseringspunkter for denne i grunn engstelige konservative backlashen, og et maleri som styrte unna både overdrivelser og kolorisme dominerte diskusjonen i noen snaue desperate uker da tiden stoppet opp og fokus ikke egentlig fantes. Helt til de jævla flyene braste inn i World Trade Center og parkerte video som brukbart medium for de neste ti år. Denne litt for ivrige og tidlige utbasuneringen om et maleri som kommer med et prefiks (ikke bare «konseptuelt» men også «ambient maleri» ble nevnt i denne tiden) ligger kanskje igjen som en marginal parentes i den nære kunsthistoriens gulnede kalender, men det har hatt en langvirkende ettereffekt. Det går en ubrutt linje helt frem hit.
Denne eimen av iskrem i kjelleren ser ut til å komme som konsekvens av forhistorien, men mettet med kunsthistorisk erfaring i realtid. Som om prioriteringene er blitt snudd om, og fokus nå ligger på maleriet som handling. Som her, hvor jeg ikke har noen grunn til å tvile på at de overbevisende penselstrøkene kom først, og ble applisert uten minste tvil, lenge før dette universet både ble avgrenset, bygget ut, og plassert innenfor disse detaljene i tre som sammen med nokså førende titler (Hjørnet på en slett vegg, Den irrgrønne plenen foran huset, osv.) markerer en tenkt infrastruktur rundt et i slike sammenhenger heller utagerende maleri. Det ligger der i sin, og vår, samtid, og dirrer på en frekvens det ikke lar seg gjøre å argumentere noe særlig imot, notert og erkjent som selve hjertet i en større sammenheng. Litt uvant, siden det makter både å være godt tenkt og godt utført. Og det føles som jeg må kjappe meg med å si det, fordi det er ikke gitt jeg vil få til å si det om litt.