Grorud – Guantanamo en vei

Knut Åsdams festspillutstilling beskriver på den ene siden friksjon mellom mennesker, på den andre siden det helt uproblematiske fraværet av overordnet mening.

La meg så, siden jeg hamrer dette ned i de få timene mellom åpningen og festen, kliss naken etter å ha vrengt av meg dressen og med gårsdagens red hot curry-gryte osende innvendig sammen med vernissage-vinen og det jeg tror passerte som en mojito på Bølgen & Moi (faen vet hva de putter i den drinken egentlig, den ligner bestandig på forurenset sjøvann, komplett med gress og greier), konsentrere meg om de mer, skal vi si, bisarre aspektene ved denne tildragelsen. I hvert fall til å begynne med. For der sto jeg, bak gjerdet, når Hennes Majestet Dronning Sonja ankom trappen til kunsthallen, og Solveig Øvstebø holdt den innledende talen, med Knut Åsdam stående ved siden av, i dress og slips. Og det slo meg med full kraft i hvor usannsynlig høy grad han liknet på den amerikanske skuespilleren Aaron Eckhart, kanskje mest kjent for sin rolle som Two-Face i The Dark Knight. Litt awkward i dress, i likhet med meg selv, som skamfull konstaterte at jeg til og med hadde klart å få på meg slips før jeg gikk ut av døren. Ah, hvordan ting forandrer seg – det var da bare et øyeblikk siden jeg ankom åpningen av den samme utstillingen i 2006 i skinnjakke og Albert Einstein-frisyre og klarte å bli utvist før kvelden var over. Den gangen var Ole Jørgen Ness festspillutstiller, og han stilte ubarbert på åpningen, i Batman-t-skjorte. Dere ser koblingen, ikke sant? Fellesnevneren her er Batman. Neppe tilfeldig, men ikke be meg forklare hvordan det henger sammen. Disse intense øyeblikkene tenderer jo til å bli noe i retning av et spill med tilfeldigheter. Og så hadde det seg slik at jeg måtte ut og tisse og ikke slapp inn igjen før etter 20 minutter fordi politiet sperret av hele greia når Dronning Sonja skulle dra, og akkurat da ropte en kar jeg skal skrive en tekst for i en bok og så gikk vi og tok en pils og da ringte telefonen. Men nok om det.

Knut Åsdam er, merkelig nok egentlig, ikke et veldig kjent navn i norsk kunstliv. Selv om arbeidene hans tilsynelatende bestandig har vært tilstede har han passert medienes oppmerksomhetsradar relativt ubemerket. Da jeg for noen år siden, i forbindelse med en mønstring på Astrup Fearnley Museet, på et arrangement i regi av Kritikerlaget bevitnet en diskusjon om arbeidene hans på Mono, var det rimelig glissent i lokalet, særlig når man tenker på en tidligere, tilsvarende diskusjon om Matias Faldbakken (fullt hus), eller et intervju jeg hadde med Sune Nordgren (alle hans fiender møtte opp – fullt hus igjen, altså). Sensasjonene som følger mange billedkunstnere som like deler velsignelse og forbannelse ser med andre ord ut til å være fraværende her. På samme måte som arbeidene i seg selv kan være vanskelig å sammenfatte på en enkel måte. Åsdam har laget ett ikonisk arbeid; Untitled: Pissing fra 1995 – et essensiellt 90-tallsverk; et par minutter langt videoopptak av skrittet til en mann i grå dressbukse som tisser på seg, med alle de ulike betydningene man kan legge i det. Hvis vi velger å holde fast ved dette 15 år gamle arbeidet som utgangspunkt for en idé om maktesløshet – noe jeg i økende grad tenker på som en misforståelse – er det kanskje mulig å følge den kunstneriske progresjonen videre, frem til Bergen Kunsthall og dette øyeblikket.

Jeg har nemlig noen ganger tenkt at Åsdams arbeider først og fremst handler om makt, heller enn maktesløshet. Selv dette med å tisse på seg, som jo avgjort er forbundet med trauma og belagt med så mye stigma at man nesten ikke kan forholde seg til det i det hele tatt, virker å være fundert i en for 1990-tallet nokså typisk kunstnerisk strategi der den egne kroppen utgjør det foretrukne materialet og referensepunktet, og noe som kanskje til og med i første rekke knyttes opp mot nytelse. Demonstrativt i sitt strenge utsnitt av det mannlige skrittet blir det etterhvert vanskelig å relatere det til noen form for hjelpeløshet. Men denne gamle videoen er likevel unntaket i en produksjon som etter hvert nesten helt savner åpenbare punchlines, og som nå ser ut til å bli stadig mer intrikat. Det er flere grunner til det. Arkitekturen har for eksempel bestandig spilt en avgjørende rolle, både i selve filmene og i visningssituasjonen. Og her og nå – se denne tekstens overskrift – ligner det ikke så lite på en interneringsleir. Kunsthallen er bygget opp som en absurd mengde avsperringer og bur. I hovedsak utgjør dette rammen om to filmer – den ene fra Tripoli, den andre fra London. Litt på siden, i to mindre rom, presenteres et fotoprosjekt basert i Groruddalen i Oslo. London, Tripoli, Grorud = makes perfect sense. En geografisk triangel, der jeg bare klarte å gjette London før jeg fikk riktig informasjon. Men, og dette er også en av de tilfeldighetene som neppe er tilfeldig, bare noen dager tidligere var det noen som minnet meg om Martin Bells dokumentar Streetwise, om hjemløs ungdom i Seattle, fra 1984. Og kanskje særlig filmen fra London ligger visuelt tett opp mot dette triste dokumentet fra en tid de fleste av oss nekter å huske (1984: Herreys vant Melodi Grand Prix for Sverige med Diggi-lo, Diggi-ley, og selv skar jeg tenner siden jeg holdt beinhardt på det italienske bidraget fra Alica & Battiato, I Treni di Tozeur – en fryktelig tid). Kanskje, men bare kanskje, har dette noe å gjøre med det foretrukne scenariet; the street. Det er dette bildet vi presenteres for: En gate i en større by, der de samme forblåste eksistensene oppholder seg, dag inn og dag ut. Ofte kan det virke som storbyen selv spiller en større rolle enn individene – og det er vel omtrent sånn det faktisk er i denne verden der vi alle blir borte i bakgatene før eller siden. Byen derimot, fortsetter jo bare som vanlig med en kontinuerlig påfyll av folk. Omtrent som, vel, nettopp en interneringsleir. Jeg har forresten notert at mitt stammested i Oslo i det siste er blitt omringet av lignende figurer. Det går fort noen uker uten at jeg er der, men de gangene jeg er innom har jeg sett den samme mannen på det samme stedet på andre siden gaten. Gående noen skritt frem og tilbake, tilsynelatende ventende på Godot. Hva faen er det han driver med? Liksom? Kunne han ikke like så godt vært internert, egentlig? Jeg mener – i forhold til hvor mange kvadratmeter han baserer eksistensen sin på virker tanken på byen som et slags fengsel ikke helt fjern.

Det er dokumentarfilm Åsdam presenterer, og som tilskuer kjøper du hele greia som autentiske opptak, selv om du vet at det strengt tatt er veldig lite som er tilfeldig. Faktum er at det til tider er så cinematisk at man må være omtrent nyfødt for å tro noe annet. Likefullt opplever man det som om det har vært en mann med kamera på stedet mens det skjedde, med et minimum av redigering etterpå. I skrivende stund – og jeg trenger vel ikke gå mer i detalj enn jeg allerede har gjort – har jeg naturlig nok ikke rukket å se disse cinematiske eksessene i sin fulle lengde (de er lange, altså, ikke uutholdelig lange, men lange nok til at en kritiker i dress og slips ikke kan klare å se de i fred og ro under åpningen). Men for å si det sånn; jeg skal se dem. Ikke fordi jeg må, eller fordi det er jobben min (dette du leser nå er jobben min, hvis du skjønner hva jeg mener, alt det andre er… vel, alt det andre), men fordi jeg har lyst. Det er noe med dialogen mellom konsumentene (innbyggerne i en større by er i første rekke det, nemlig), som lyder som et ekko fra sykesengen til Andy Warhol på midten av 1980-tallet. På den ene siden friksjonen mellom mennesker, på den andre siden det helt uproblematiske fraværet av overordnet mening. Såpass interessant er det altså, at jeg frivillig går tilbake for å se hele greia. Og der er det på tide å bytte skjorte og gå videre i denne forunderlige minglingen der den ene kunstneren sies å vite hvem som har lengst penis av meg og en annen kunstner som er gift med en fjerde kunstner fordi han, sies det, «var med en gang». Noen dager er det veldig høyt og lavt rundt meg. Mest lavt, egentlig.