De små, delikate kjøleribbene i aluminium, som med jevne mellomrom dukker opp i skulpturene til Anders Holen, er på mange måter emblematiske for kunstnerens inspirerte gjenfortrylling av hverdagen. Disse normalt ganske usynlige elementene har en fascinerende materialitet og reflekterer lyset på en slik måte at de fremstår harde og bløte på samme tid. Samtidig har de en vifteform som er fullstendig diktert av funksjonen – å lede varme raskt og effektivt vekk fra et sentrum. De peker mot usynlige fysiske prosesser som termodynamisk varmeveksling, tyngdekraften, luftstrømmer, som ikke bare påvirker oss, men også materialene rundt oss, og gir disse agens. I Holens utstilling Pursed Lip, Fan in Hand på Eiklid /Rusten, er de prefabrikkerte kjøleribbene blant annet kontrastert med atskilling mindre sterile leireavstøpninger, hvor kunstnerens egen håndkraft synes i avtrykket av fingrenes napping og bearbeiding, alle med titler som refererer til et begrep for en optisk illusjon av at tiden står stille (chronostasis). Eller komponert i vegghengte, runde stilleben-arrangementer, der hulrommene blir en slags settekasse for miniatyrfigurer støpt i et epoksylignende materiale (Stilleben #6-8, 2026). Aluminiumsribbenes farger – grønn, rosa og sølv – er tilsynelatende også det som ansporer hele utstillingens palett.
Man kunne ellers fort brukt en hel anmeldelse bare på å beskrive de ulike materialene i Holens skulpturer og veggrelieffer, som sprer seg utover galleriets lokaler ved Slottsparken i Oslo omsvøpt i en syrlig vårgrønn byggeplast så energisk at man nærmest slurpes rett inn fra gata. Den flortynne plasten danner en egen arkitektur i gallerirommet, der den syntetiske fosterhinnen er spjæret på aktuelle steder for å danne gjennomganger eller åpninger til den vegghengte kunsten. Hver gang døren åpner seg rasler den faretruende og blir en effektiv understreking av luftstrømmene som hele tiden beveger seg i rommet. Også utstillingstittelen refererer til ulike måter å kontrollere luftstrømmer på, enten det er hvordan verden beveger seg inn og ut av kroppens hulrom, eller gjennom fysikk og hjelpemidler. Holens interesse for representasjoner som krysser grensen mellom kroppens innside og utside synes tilbakevendende, og inkluderer for eksempel de glassblåste gjengivelsene av former hentet fra hjerneanatomien som ble vist i soloutstillingen Null på Billedhoggerforeningen i 2022.
Kunstnerens omgang med denne materien er samtidig like mobil og flytende som den energien den lener seg på, og veksler tilsynelatende uanstrengt mellom en mengde ulike referansenivåer, som omfatter metafor, figurasjon, avstøpning og iscenesettelse. Innerst i galleriet står noe som ligner en mellomting mellom et akvarium og dialyseapparat med en miniatyrmodell av Guggenheim-museet i bronse på toppen (Unabbreviated Circuit of Agency (Logos), 2025). Gjennom Guggenheims spiral sildrer en vannstrøm som renner videre ned i et gjennomsiktig kammer og gjennom et enkelt arrangement av slanger. Med jevne mellomrom starter en brummende pumpe som hjelper vannet videre i denne bare delvis selvtilstrekkelige loopen, som ellers er dømt til å tape energi. Bronseskulpturen står også i et tynt lag vann, og det er lett å tenke at ideen om evighetsmaskinen her ikke egentlig refererer til selve apparatet, men mer den klimatiske tilstanden hvor vannet truer og blir både en materie og kraft som teknologien må brynes med, en prosess som tilsynelatende også impliserer selve kunstinstitusjonen.
Også flere av veggrelieffene alluderer til potensielt ødeleggende krefter og kontroll av disse. I Maelstroem Chronostasis (2025), liksom trekkes trebiter og nedskurte mynter inn i en fastfrosset og glassert virvel, mens Shuttering Chronostasis (2025) plasserer en forskalingslignende treform midt i den kraterlignende avstøpningen av en overflate i leire. Det tredje verket i denne serien, Ick Chronostasis (2025), er mer finurlig, og huser to små eventyrlignende figurer, en møllkvinne og en soppkvinne, med hvert sitt garderobeskap i pleksiglass. Møllkvinnen har naturligvis et skjevt smil og silkelignende klesplagg hengende, samt en støvsuger, sneakers og crocs. Soppkvinnen har fortært diverse kolonivarer, hvis man skal dømme etter oppvasken og alle de tomme hermetikkboksene, alt i dukkens skala og ifølge verksbeskrivelsen dekt av ekte mugg.
I likhet med de runde veggarangementenes minatyrskulpturer av foster, ruiner og dinosaurer gir disse Elsa Beskow-lignende avstikkerne virkelig en ny loop til Holens kretsing om naturkreftene, der grensene mellom antropomorfiseringen av naturen og biomekaniseringen av kroppen krysses så mange ganger frem og tilbake at vi ender i et parallelt univers. Dette universet er selvfølgelig tanken og forestillingens, det er science fiction, cyberpunk og Jules Verne, men fri fra kroppshorror og luddisme – en skjult halvetasje i det franske ingeniørkunstmuseet Arts et Métiers, eller en pastellfarget simulering generert av en eksentrisk oppfinner i viktoriatiden etter litt for mange elektriske støt. Det er i hvert fall energi og nysgjerrighet her, kanalisert gjennom det som fødes og blir til. Dette punkteres riktignok, men kun delvis, av den autoritære avbrytelsen der en menneskelignende figur i modellgips, leire og bronse bærer en altfor stor maske som ligner Lenin, men er modellert etter ansiktet til kunstnerens far (Unabbreviated Circuit of Agency (Bios), 2025).
Den stadige påkallelsen av energistrømmer og kretsløp, som altså refererer til alt fra datateknologi til meteorologi, biologi og biografi, har naturligvis noe Bruno Latour-aktig og nymaterialistisk over seg, der hybridiseringen av teknologi, dyr og menneske avslører det illusoriske i modernitetens skiller mellom subjekt og objekt, natur og kultur osv. Sånn sett er det interessant at Holen dyrker våre forestillingsbilder og fantasi i en slik grad at vårt spirituelle og metafysiske overskudd, det som overgår biologien, likevel fastholdes som noe unikt. Mer enn et kretsløp, er sistnevnte jo et nettverk av uendelige forgreininger. Samtidig blir våre plastiske hjerner kontinuerlig formet av de teknologiske hjelpemidlene vi har tilgang til. Idet jeg holder på å miste det kognitive fotfestet tenker jeg at den egentlige skulpturen i Holens utstilling kanskje heller er luften som omgir oss, som ligger mot lungenes innside, sniker seg bak den vegghengte byggeplasten, fyller veggrelieffenes hule avstøpninger. I så fall er vi alle bare uvitende folder og forskalinger hvis hovedfunksjon er å holde energi eller materie midlertidig på plass, og det er i grunnen en ganske fortrøstningsfull tanke.
