Ingen tvil om at Henie Onstad Kunstsenter med Fifty Shades of Black har kokt sammen en smått desperat tittel. Men hva gjør vel litt publikumsfrieri, så lenge vi kan gi oss antifargen i vold? En slags indirekte samtidsdiagnose syntes mulig, nesten løfterik, spunnet rundt den svarte fargens kulturelle og symbolske konnotasjoner: klassisk antitese til alt lyst og lett, markør for anti-etablissement og opprør for lengst tatt inn i storstua. Den svarte fargen tipper mot avgrunn og utnulling, noe hardt, dypt og essensielt (men også unektelig klisjéaktig) – hvor står den i kunsten? Farger er per definisjon flyktige og uangripelige, men kan det svarte fortsatt romme protest og eksistensiell søken, i en eller annen form?
Utstillingen viser et utvalg på 50 arbeider fra egen samling, men også fra Erling Nebys samling og Sparebankstiftelsen DNB. Henie Onstad Kunstsenter tegner (i veggtekster, katalog er ikke produsert) et generelt og skjematisk bakteppe for kunstneres bruk av – og fascinasjon for svart. Det er først og fremst en modernistisk innstilt historie vi får servert, og det slås fast at først utover 1900-tallet begynte kunstnere å utforske svart for fargens egen skyld. Utstillingens konkrete utgangspunkt er uansett kunstsenterets egne malerier av franskmannen Pierre Soulages (1919-2022), svær i sitt hjemland, men ikke mye vist i Norge. Hans svarte malerier, utviklet på 1960- og 1970-tallet og kalt «outrenoir» (oversatt som «utenfor svart»), blir her en slags fikseringspunkter.
Maleriene til Soulages har en kontant abstrakt-ekspresjonistisk karakter med brede, djerve strøk. Ett av dem, det datobevisste Maleri 16.10.1983 (1983), helt i svart, henger fritt i rommet, med avsperring. Malerens foretrukne visningsform var visstnok en som tillot publikum å sirkle rundt maleriet, og her ser vi den skimrende effekten lyset kaster på de rillete strøkene i lagene av tykk og pastos maling. Den konkrete materielle komponenten blir her bokstavelig, understreket av at Soulages kalte øverste lag av sine malerier for magma, bestående av såkalt bensvart, pigment laget av brent og pulverisert ben blandet med linolje og harpiks.
Utstillingens store styrke ligger faktisk i betraktninger rundt det partikulært materielle, i den forstand at den dypeste svarte fargen er laget av organiske materialer som benrester, tre, tjære, elfenben og planter. Utstillingen trekker frem konservatorens betydning og utfordringene de møter, særlig i forvaltningen av Soulages, der kunstens begrensede varighet nærmest utspiller seg foran øynene våre. Konservatorens oppgave er å bremse forfallet. Det er noe forfriskende ved dette perspektivet, som gjerne kunne vært mer konsekvent fulgt opp gjennom hele utstillingen. Man får blant annet vite at i dag kan nanoteknologi lage en ekstrem svartfarge som absorberer nesten alt lys. Hva slags oppsiktsvekkende materielle perspektiver danner konstruksjonen av disse svarte hullene for kunstverket? Kunnskapen om pigment og mineral legger til noe helt spesifikt, og jeg skulle gjerne likt å se en utstillingsform som hadde våget å være mer kompromissløst nerdete, så å si på pigmentnivå, i presentasjonen av arbeidene.
Modernismen tillegges størst tyngde i utstillingens rasjonale. I praksis fungerer svarte partier ofte som avstivere eller klangbunn for øvrig koloritt i et dynamisk formalt spill, som i et maleri av Gunnar S. Gundersen (Sfære, 1968), hvor svarte og grå felt kontrasterer den oransje-røde bakgrunnen. Hans Hartung og Anna-Eva Bergman, med henholdsvis abstrakte og løse, svarte sveip og former som nesten fremstår som kosmiske kampesteiner i lett berøring, kan ses som formale kumpaner av Soulages, med sin eksperimentelle tilnærming til billedflaten. Et par av skogbunnmaleriene til Jakob Weidemann er også med, fra slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 60-tallet, hvor de mørke jordfargede elementene gjør seg gjeldende som mudret natur, i liten grad svart per se. Men nå er det jo de 50 nyansene vi skal myse på.
Mer konsekvent i forhold til den svarte tematikken er Olav Strømmes fine diptyk Lys faller inn II (antagelig 1975), fra utstillingen han hadde på Henie Onstad Kunstsenter tre år før han døde, hvor et svart felt brytes av et skarpt parti i sølv. Eksplisitt svart er Bjørn Sigurd Tuftas Svart sol I og II (1987), også et diptyk, et monokromt arbeid som konsentrerer seg dypt i tykk og svart maling. I dag fremstår det kanskje tausere og mindre opphøyd enn hva det en gang gjorde, innen det patosfylte 80-tallsmaleriet hvor svart nærmest automatisk leses som inderlig.
Samtidskunstnerne i utstillingen, som på svært ulike måter dveler ved det svarte, går inn i en heller uavklart dialog med det historiske bakteppet. De nyeste arbeidene i utstillingen har vidt forskjellige prosjekter, sett på andre siden av modernismens formalisme. Som betrakter mister man lett den svarte tråden på gulvet. Men det betyr ikke at verkene ikke engasjerer – fra Zdenka Rusovas gåtefullt kroppslige grafikk til Camilla Løws hengende speilskulptur Alias (2021) hvor et gjennomtredd tau har svarte spraymalte innslag.
Ann Cathrin November Høibo har i sine ulltekstiler som henger fritt i rommet, Hvis verden spør, er svaret nei #1 (2020), benyttet seg av en gråtoneskala hvor det svarte som grunnidé konseptuelt vannes ut, det vil si – de tjener lite på svarthetsevangeliet, men er jo mye annet med sine innvevde smileys og fargepartier som elektriske lynnedslag. Samtidig kan jo de udefinerbare nyansene være et poeng i seg selv. I Jan Groths gobeliner spiller den brune tråden en rolle i renningen, og tilfører det svarte et nesten usynlig nærvær av høynet stofflighet. Det er et visst sprang over til fotografier av Kåre Kivijärvi, Linn Pedersen og Torbjørn Rødland. Førstnevnte rendyrket et grafisk mørkt formspråk fullt av kontraster, med en dagligdags nordnorsk gravitas som fremheves i mørkeromsarbeidets stilisering. Pedersens månelignende potetlefse (Himmellegeme, 2019) og Rødlands svarte gulrøtter (Black Carrots, 2020) driver mer i retning av surreelle og sanselig ladde utposter.
Fotografiske arbeider av den yngre oslobaserte Nicole Rafiki må vel sies å tilhøre utstillingens mest oppdaterte kort. Øyensynlig er inkluderingen motivert ut fra et ønske om å kunne være mer på pulsen hva angår svarthetens historie og ideologi, i sosial forstand. Det fordres en bevissthet om hvithet og svarthet, om stereotypier og en iboende blindhet i den vestlige kulturen. Fotografiene, det eneste innlånet, blir likevel en litt vel pliktskyldig og representativ programpost, og de hadde trengt en grundigere behandling. Kemetic Marshmallows II fra 2019 viser en svart kvinne mot kritthvit bakgrunn (høyballer?), hvor ansiktet er dekket av fletter. Den iscenesatte identiteten er obstruert.
Utstillingen har mange interessante anslag og tør å stole på egne gode arbeider, utvilsomt verdt oppmerksomheten. Like fullt: Tyngden og tvetydigheten i det svarte tvinger seg ikke frem, siden grepet er for lite fininnstilt. Dermed makter ikke utstillingen å få meg til å tenke noe om svart utover det åpenbare. Min oppskrudde forventning om en intens og dyptpløyende utstilling om fargen svart fisler ut. Utstillingen hadde nok fungert bedre og mindre utvendig hvis den var smalere, mer fokusert og påståelig rundt det svarte materialet.
Hvorfor dette akkurat nå? Tiden er etter alle solemerker i museumsnorge inne for å rette oppmerksomheten mot egne ressurser, i en generelt presset økonomi som ikke tillater de store eksesser. Denne utstillingen kommer vel og merke også etter den investerte og betydelige Magdalena Abakanowicz-presentasjonen. Den svarte fargen hinter mot samlingsinterne linjer som kunne vært enda bedre bygget ut og motivert. Den svarte tematikken fremstår i bunn og grunn som en elegant kappe slengt løst over en mindre samlingspresentasjon.
