Det er, kanskje ikke overraskende, absolutt ingen andre tilstede denne dagen, og det er ikke uten grunn at jeg spør meg selv hvorfor i alle dager det er nødvendig for meg å oppsøke dette.
Det tomme rom er en størrelse innenfor den moderne kunstforståelsen som egentlig fortjener å få sin egen historie fortalt, noe jeg definitivt ikke tenker å prøve meg på her og nå. Men det blir umulig for meg, som lever og virker i denne parallellvirkeligheten, å ikke merke meg hvordan dette rommet forpult nok aldri noensinne er helt tomt. Noen ganger er det ladet med kunstnerens «immaterielle sensibilitet» og med dette noe som flyter ut i et åndelig orientert prosjekt. Ikke sjelden er det tomme rommet en aggressiv markering i protest mot noe, eller så motiveres det av en minimalisme in absurdum. Ikke noe av dette gjelder her. På Hordaland Kunstsenter er det heller snakk om å ta konsekvensen av et prosjekt som strandet halvveis foran en massiv mur som umulig lar seg rokke. Kort fortalt ville Erlend Hammer late som om han kuraterte en utstilling med Bjørn Kowalski Hansen, mens han egentlig ville leie ut lokalene til Clear Channel for å vise reklame. Clear Channel var overhodet ikke interessert i dette, grunnet det forholdsvis latterlig lave antallet besøkende som er innom denne institusjonen. Og der sto så kuratoren med hva de fleste ville kalle et havarert prosjekt. Men det er jo aldri nødvendig å gi seg bare fordi man ender opp med noe annet enn man hadde tenkt; Hammer hadde jo en del på hjertet, en del ting han ville ha sagt, problemstillinger som måtte drøftes i en litt uvillig offentlighet (les: Bergens Tidende), og det klarer man jo selv om lokalet står tomt. Det er nettopp her vi må gå ut av det tomme rommet og se det på avstand. Kuratert av Erlend Hammer byr kanskje ikke på noen handfaste objekter, men det ligger en tankerekke bak dette som det gjøres godt rede for i den lille pamfletten Til forsvar for eye candy, som man får i skranken. Der kan man følge de svinger dette arbeidet har tatt i møte med de bistre realitetene, og en redegjørelse for kuratorens intensjoner. Det er dette det egentlig dreier seg om, og det er i lys av denne teksten man må forholde seg til det som ved første øyekast likner et tomt utstillingslokale. Siden jeg av forskjellige grunner kjenner Hammers tidligere virksomhet som kritiker ganske godt (noen har jo prøvd å tilskrive oss et slags kinky lærer/elev-forhold i en fjern fortid), gjenkjenner jeg dette grepet. Skribenten, eller i dette tilfellet kuratoren, etablerer noen parametre – oftest noe absolutt ingen annen hadde vurdert som mulig, eller engang tenkt over – som progresjonen skal forløpe innenfor. Disse parametrene er av nødvendighet uforutsigbare, og leder i beste fall frem til en konklusjon man umulig ville ha vært i nærheten av hadde det ikke vært for denne metoden. Bommerten ligger så å si latent i metoden – dette er ikke en måte å gjøre ting på hvis man er redd for å drite seg ut.
Stem SV-skilt på taket på Hordaland kunstsenter. Vist fra 1. september til 15. september, 0,9×3 m |
Detalj |
Der Hammer i mine øyne bestandig har hatt sin styrke som skribent har han på en måte sitt svakeste punkt som kurator – og dette er ikke noe jeg sier lettvint og overlegent, jeg lider under den samme diagnosen selv, nemlig – og i et tomt kunstsenter blir det overtydelig, for selv når man innenfor en tekst tilsynelatende lar ting løpe langt utenfor all form for kontroll til fordel for sin egen iboende logikk er man ved siste ord bestandig selv den som setter punktum. Applisert på utstillingslokalet – og særlig når man tyr til ukonvensjonelle grep og gjør seg avhengig av medaktører som strictly speaking ikke er på bølgelengde, hvis de nå engang kan anses for å være en del av den samme genetiske livsformen – funker ikke dette nødvendigvis like godt. Når det er sagt foretrekker jeg likevel dette fremfor det som opprinnelig var planen. Som definitivt statement, og transportmiddel for det Hammer har å si, er dette mye mer effektivt. Fordi du i vakuumet som oppstår i det nakne lokalet blir nødt til å lese denne pamfletten; du har ganske enkelt ingen annen vei å gå, med mindre du virkelig ikke gidder, og da hadde du uansett ikke oppsøkt institusjonen til å begynne med – reklame eller ei. Her blir det bra, fordi det er en god historie. Særlig redegjørelsen for møtet med Clear Channel er fucking hilarious. En annen ting blir det hvis man kjøper den underliggende indignasjonen over at arbeiderklassen ikke har nye busskur i Bergen etter at den intellektuelle middelklassen mobbet ut nettopp Clear Channel fra bykjernen for noen år tilbake. Spørsmålet om reklame i det offentlige rom kan man jo herje om til man får utslett uansett. Det samme gjelder billedkunstens stadig resirkulerte arv fra Andy Warhol i forhold til medielandskapet, og dens genuint masochistiske forhold til idéer om originalitet og autentisitet. Mer interessante, og korrekte, er refleksjonene rundt den pseudodebatten om «kultureliten» som landets eneste høyreekstreme parti trekker veksler på, og Hammers oppfordring til alle om å gå og stemme, siden realpolitikk faktisk er viktigere enn kunst. Dette utdypes først i en artikkel i Bergens Tidende kort tid etter åpningen, og videre i et svar på anmeldelsen av Øystein Hauge som kommer noen dager senere, der Hammer like godt sier rett ut at folk burde gå og stemme SV. Hauges anmeldelse tangerer – som vanlig, holdt jeg på å si – det ondskapsfulle, i det han avrunder med å sette det tomme lokalet opp mot størrelsen på Hammers studielønn. Det er lett å skjønne Hammers irritasjon – det samme skjedde meg rett før sommeren da Kunstakademiets dekan George Morgenstern i tiårets mest poengløse offentlige krangel prøvde å bruke min faktisk relativt beskjedne privatøkonomi som et argument – ikke én, men to ganger. Men til forskjell fra Morgenstern har Hauge i det minste et komisk poeng, om enn ikke særlig morsomt stående for seg selv, men snarere i den responsen fra Hammer som den avføder. Og så mye mer blir det ikke, selvfølgelig, men der jeg går rundt i det forlatte lokalet merker jeg meg at man ikke har anstrengt seg veldig mye i forhold til lyssettingen; det kunne godt ha vært litt mer lys der inne, altså. Det er, kanskje ikke overraskende, absolutt ingen andre tilstede denne dagen, og det er ikke uten grunn at jeg spør meg selv hvorfor i alle dager det er nødvendig for meg å oppsøke dette når jeg allerede på forhånd vet at det ikke er noe her, og jeg med et tasteklikk kan laste ned pamfletten fra nettet? Jeg vet godt hvorfor, men jeg er ikke sikker på om jeg virkelig vet hva det er jeg vet. Kanskje det er så enkelt som at jeg må befinne meg i dette utgangspunktet for å kunne gjøre denne jobben, merke meg stillheten og notere at det ikke så mye er tomt, som nettopp forlatt. Ikke bare er det tomt for objekter, det er jo absolutt ingen tilstede bortsett fra hun i skranken.
SV-flagg. Flagget fra 1. september til 15. september |
Erlend Hammer har primært alltid insistert på en samtale om kunst, heller enn kunsten per se. I dette tilfellet har denne tomheten fungert som en katapult for samtalen, og teaset de lokale mediene nok til å forflytte den fra dette utgangspunktet og inn på avissidene. At det så er snakk om veldig få avissider er en annen ting, det er uansett dette som faktisk har skjedd. Og kunsten har aldri vært her, den var det ikke en gang på planleggingsstadiet. Det er først og fremst dette som er effekten av intervensjonen – eller fraværet av den; kunsten er valgt bort til fordel for sin egen dialog. Og det jeg driver med nå er å komme med et innspill i en samtale om en samtale om kunst. Det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, og langt fra så tåpelig som det høres ut. Så er det muligens noe som skurrer i resonnementet til Hammer et sted i denne hardkokte gjenomgangen av karrieremuligheter, politisk realitet og cred-hierarki i forhold til aktører og utstillingslokaler, men jeg er ikke helt sikker på hva det er. Og forresten driter jeg i det, det som interesserer meg er nettopp denne samtalen om samtalen; dette er og blir en utstilling som ikke finnes, og det er i denne negasjonen disse tingene finner sted. Jeg vil for øvrig benytte anledningen til å oppfordre alle til å gå og stemme Rødt… nei, faen, det er for seint nå.
Ingressbilde fra utstillingen Kuratert av Erlend Hammer på Hordaland Kunstsenter.