Klokkespill på plass

Oslos offentlige rom ble tilført et sonisk element med bred appell ved avdukingen av Anne Katrine Dolvens Untuned Bell på Tullinløkka lørdag. Verket fremstår som en fin gest, men symboltungt på grensen til det banale.

Høyt over Tullinløkka henger den 1,5 tonn tunge klokken som opprinnelig hang i Oslo Rådhus, men som ble fjernet fordi den var ustemt i forhold til de andre 49 klokkene i klokketårnet. Denne utstøtte klokken har blitt «reddet» av Dolven, og lever dermed videre som et eklatant bilde på all verdens eksile posisjoner og individer som er bortstøtt grunnet avvik fra normaliserte standarder.

Klokken kroppsliggjør isolasjon på nesten pompøs måte – samtidig er verkets poetiske virkning ikke til å kimse av. Oslo blir på uventet vis der og da et mer sympatisk sted med dette klingende lydbildet. Dolvens sentrale poeng – at den klokkeklangen som publikum kan aktivere ved å tråkke på en pedal ikke lenger vil virke ustemt når den er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng – fremkommer med all mulig tydelighet.

A K Dolven, Untuned Bell. Foto: Marit Anna Evanger

Fra åpningen lørdag 6. februar. Foto: Marit Anna Evanger

Det var en interessant, kald og forventningsfull atmosfære under innvielsen på lørdag, hvor det ble skapt en forbindelseslinje til Rådhuset ved at Rolf Wallins luftig vakre spesialkomposisjon ble avspilt via høyttalere. Samtidigheten – verket ble i sin helhet direkte overført fra klokketårnet slik at det også kunne lyttes til på avstand – satte tre streker under øyeblikket, særlig da klokken igjen kom til live ved å respondere med et enkelt slag.

En ekstra betydning oppstår selvfølgelig gjennom valg av sted og den tydelige koblingen til demokratiske idealer. Tullinløkka har jo vært åsted for ørkesløse kulturpolitiske drakamper. Dolven spiller på stedets historikk som en sentral samlingsplass, blant annet brukt til politiske møter. Selv om verket behager på en nokså friksjonsløs måte, kan man med klokken som utgangspunkt videreutvikle noen tanker om retten til å ta sin egen stemme i bruk. I byens stadig vekk mer utydelige offentlige rom og strengt kontrollerte private soner er muligheten for individuelle uttrykk og selvstendige kritiske posisjoner noe som hele tiden må skapes. Det gir sånn sett mening å se Untuned Bell som et utsagn om bruken av det offentlige uterommet, noe som også er understreket i en 12 meter lang plakatvegg som fritt kan benyttes av publikum.

Verket er produsert av Kunst i offentlige rom (KORO) som kommer godt ut av dette og får tydeliggjort sin primære funksjon, som ikke lenger er knyttet til utsmykning men til en utvidet bruk av kunst i offentlige rom. Verkets politisk korrekte meningsinnhold bærer i så måte et grunnlag for en diskusjon om kunstens potensial som ytring, en debatt som synes hardt tiltrengt.

Ingressbildet, fra venstre: Kristine Jærn Pilgaard, kurator, Bo Krister Wallström, seniorrådgiver KORO, Gro Kraft, direktør KORO, A K Dolven, kunstner. Foto: Marit Anna Evanger.