I takt med at kunstproduksjonen ikke lenger klarer å skape den ønskede fornyelse, har spørsmålet om kvalitet kommet til å spille en stadig viktigere rolle i kunstverden. Men hva er kunstnerisk kvalitet? Å besvare det spørsmålet er ikke så vanskelig så lenge man snakker om et spesifikt kunstobjekt eller et prosjekt. Betydelig vanskeligere er det å nærme seg den kunstneriske kvaliteten på et mer generelt plan.
Kuratorens inntreden på kunstscenen har skapt en situasjon der kvaliteten blir forflyttet fra kunstverket til det administrative. Utstillingen, vanligvis en biennale, utstyres med et statement og de innbudte kunstnerne framstår som deler av en komposisjon. Kuratoren kan altså sees som en kunstner uten å være det. Uansett spiller hun en viktig rolle i produksjonen av det vi kan kalle kunstnerisk kvalitet i det utvidede feltet.
 |
| Det samlede pressekorps samlet i Franz Wests stolinstallasjon, mens kunsthallsjef Jacob Fabricius forklarer. |
For tiden er det en ganske utbredt oppfatning i kunstverden at kunstnerne nå skal innta sin tidligere posisjon, og at deres kreativitet og frihet igjen skal utgjøre den hovedsaklige interessen i en utstilling. Utstillingen «The Hamsterwheel», som har tilkommet på initiativ av den østerikske veteranen Frans West, er ett eksempel på dette. Man kan synes at det kommer for sent, for denne diskusjonen har foregått lenge. Men uansett sier West:
«Collective exhibitions are put together on the basis of a recognizable plan, illustrating an objective. The curators make their selection according to a schema, and if this is not clearly defined and has not been communicated properly they run the risk of being accused of arbitrariness. æThe Hamsterwheel” brings together artists whose works are connected by cryptic links. Is this a coincidence? Traps into which the artists fall, between dementia praecox and senile dementia? The works in this exhibition have been chosen so as to develop their aura precisely on the basis of the absence of thematic links.»
Till dette kommer Wests profilering i forhold til den relasjonelle estetikken:
«Encounters, not constructions of signification, are the important thing,»
(West framtrer noe vanskelig tilgjengelig i et videointervju fra Venezia i fjor sommer.)
Det interessante spørsmålet er hva kunstnerne kan stille opp med i møte med det utvidede kvalitetsbegrepet. Hvordan skal man som kunstner forholde seg til det faktum at kvaliteten ikke kommer fra verket eller fra prosjektet alene, men i stedet avspeiler kunstverdens organisatoriske grep og funksjoner. Om man for eksempel tenker på institusjonskritikk kan knapt noe overtreffe den provokasjonen som pågår fortløpende av kunstmarkedets absurde tilvekst. Markedets overveldende utbredelse står i en markant kontrast til kunstens tradisjonelle motstand mot kapitalismen og dens ideologiske ansvar for de svake og utsatte. Kunstverden må nok sies å være kollektivt ansvarlig for produksjonen av denne fascinerende kvalitet, som i overraskende liten grad blir tematisert i kunsten.
 |
| Chinese Cracker, Jonathan Monk, 2006. (efter Ed Ruscha Crackers, 1969) |
Det finnes flere eksempler på utvidet kvalitet. I «The Hamsterwheel» har man tillempet en annen fremgangsmåte som har fått kvalitetsstatus, nemlig utvelgelsesmetoden. Franz West har ringt til sine venner og de har igjen komplettert med sine – og vips, så har man en utstilling. Fenomenet kan studeres i flere utstillinger for tiden. Årets Whitneybiennale fikk tilnavnet «facebookbiennalen», siden deltagerne temmelig gjennomgående hang sammen i det lokale nettverket. På fjorårets Lyonbiennale var ideen at de innbudte kunstnerne skulle invitere en interessant kunstner hver (en «Player»).
På Bonniers konsthall LINK pågår for tiden utstillingen «Tipsa en vän» . Der har kuratorene bedt sine venner om å foreslå interessante kunstnere og håpet at noe overraskende skulle dukke opp underveis. Men det skjer ikke, ettersom overraskelsen eller kvaliteten først og fremst ligger i selve utvelgelsesmåten. Kritikerne kommer til å diskutere dette inngående, og kun pliktskyldigst utføre det obligatoriske oppdraget om å ta fram noen enkeltverk som de finner interessante. Nettverk er uten den minste tvil den avgjørende faktoren for å skape kunstnerisk kvalitet. Men nå har vi også kunnet se at nettverket har fått en erkjennelse som sådan av kunstverden. En kvalitet som dessuten har styrke gjennom å være kontroversiell.
Den tradisjonelle kunsten er åpenbart utilstrekkelig. Det har vist seg ytterst vanskelig å skape den «newness» som kunstverden venter på. En ytterligere måte å friske den opp på er gjennom å la den forandre seg. Vi har således fått utstillingen som forandrer seg underveis. Omfattende performanceinnslag, som man hadde på Whitneybiennalen, er én måte. Diverse programmer og utstillinger inne i utstillingen som på årets Berlinbiennale, er en annen. «The Hamsterwheel» følger også denne ideen. Den startet på Veneziabiennalen i fjor, og har blitt vist i litt forskjellige versjoner i Toulouse og i Barcelona. Utgaven som vises i Malmö konsthall LINK er også litt annerledes.
 |
| Hamsterwheel i Malmö konsthall. (Ingressbildet viser det samme verket i Veneziautgaven av utstillingen. Intrykket av et tilfeldig og uordnet kreativt landskap fungerte i Venezia, mens i Malmö konsthall tar institusjonen over og gjør utstillingen til en rekke med velrdnede objekter.) |
Enda et eksempel på utvidet kunstnerisk kvalitet er å velge mindre kjente kunstnere. Vanligvis er dette en positiv kvalitet: kritikk mot markedet, fremhevelse av det som (uberettiget) har fått for lite oppmerksomhet, en representasjon av den kunst som muligens holder på å vokse fram. Slik er det ikke i «The Hamsterwheel». I stedet følger utvelgelsesstrukturen biennalesystemet: 1. Meget kjente kunstnere 2. Velkjente kunstnere 3. Noe mindre kjente kunstnere. I dette tilfellet er stjernetoppingen påfallende: Jean-Marc Bustamente, Fischli & Weiss, Douglas Gordon, George Herold, John Bock, Sarah Lucas, Jonathan Monk, Christian Jankowski, Urs Fischer, Gelitin, Paola Pivi for å nevne noen.
Å lage en utstilling helt uten et tema er sannsynligvis umulig. West vil jo noe med sitt prosjekt og i utstillingstekstene til «The Hamsterwheel»
(som finnes uleselig montert i utstillingen) kommer kuratorer og kritikere til orde gjennom kommentarer. Det handler først og fremst om kunstneren som kreativ nomade og her nevnes blant annet Heidegger, Deleuze och Lacan. Men perspektivet «kunstneren kommer tilbake» er knappest troverdig. Snarere bekrefter «Hamsterwheel» at «kunstverden skaper den kunstneriske verdien sammen».
Deltagende kunstnere i «The Hamsterwheel» er:
John Bock, Jean-Marc Bustamante, Marcus Coates, Urs Fischer, Peter Fischli/David Weiss, Olivier Garbay, Gelitin, Douglas Gordon, Rachel Harrison, Georg Herold, Christian Jankowski, Mark Leckey, Erik van Lieshout, Sarah Lucas, Jonathan Monk, Maurizio Nannucci, Paola Pivi, Rudolf Polanszky, Anselm Reyle, José Ruiz Gonzalez, Tamuna Sirbiladze, Annika Ström, Una Szeemann, Piotr Uklanski, Hans Weigand, Franz West, Toby Ziegler, Ralf Ziervogel, David Zink Yi, Thomas Zipp
