Ruterdamer i Kvadraturen, simpelthen. Kristin Kanter, Laila Haugan og Wenche Gulbransen viser verk inspirert av kong Christian IVs ideer om byplanlegging, oppsummert i begrepet «kvadratur». Galleri BOA ligger i denne bydelen som nevnte konge grunnla midt på 1600-tallet basert på renessansens idealer om geometrisk orden og rettviklede kvadrater. Det virker når sant skal sies svært tynt som konsept for en utstilling. Hos Kanter, Haugan og Gulbransen dreier det seg konkret om kvadratet og rutenettet i malerier, papirarbeider og skulpturer. De kommer med historiske pekere til Christian IV, men det er jo først og fremst på modernismens banehalvdel disse kunstnerne spiller – i sin kretsing rundt primærformene, harde linjer og fargeeksperimenter. Denne modernismen oppleves som grundig innarbeidet og gjennomtenkt i kunstnernes virke, men samtidig stopper det litt opp i en stiv positur. Den kvadratiske formen blir en formel som presses som en sitron, men lite nytt oppstår – om noe. Utstillingen er nok muntert og upretensiøst tenkt, som en litt uhøytidelig lek, men det kunstneriske resultatet er likevel til tider temmelig tvungent i sine kvadratiske øvelser. Den barokke bykvadraten og den abstrakte maleriske purismen er og blir ulike størrelser, selv om firkanten som form unektelig er en konstant. Den historiske rammen holder også modernismen kneblet i fortiden, uten å sparke den inn i samtiden, i en kontekst som fortsetter å angå.
Det barokke stilidealet er forøvrig stint tilstede i dette skakke lokalet med gamle aner, blant annet med en peis full av dekorative krummelurer, og det er fullt mulig å se hvordan man kan leve seg inn i temaet. Men å henge opp en reproduksjon av barokkmaleren Pieter Isaacszs portrett av Kristian IV, henge øredobber på det og surre juletrepynt rundt, oppleves litt i overkant tullete, som historisk pastisj. Kvinnetrioens karnevalistiske tilløp overprøver samtidig kongemaktens suverenitet og byplanleggingens maskuline og ordnende grep, i alle fall i teorien. Dermed løper det kanskje en kronglete liten linje til Museet for samtidskunst noen kvartaler unna, hvor Godesses forsøker å kritisere patriarkalske fortellinger – uten at det blir særlig betydningsfullt noen av stedene.
Kristin Kanters bidrar til utstillingen med en vri på Alice i Eventyrland. Hun har med utgangspunkt i engelske John Tenniels illustrasjoner av hjerterdronningen i denne fortellingen laget en sur og besk ruterdronning. Illustrasjonene inngår også i større veggformasjoner. Her er det ikke den harmoniske og idealiserte kuben som gjør seg gjeldende, men en dynamisert og diamantisk form. Ruterdronningen opptrer her tidvis med et fordreid og grotesk ansikt. Hun er både fjernt fanget i billedrommet, som en summarisk figur i enden av kaninhullet, og energisk ekspressiv.
Besattheten av kuber intensiveres i Laila Haugans malerier, som visstnok skal være basert på det kongeportrettet som her er pyntet på. Og man kan med en liten overdrivelse kjenne igjen folder og ornamenter som har blitt abstrahert til spisse og hvasse geometriske former som kniver mot hverandre. Fargebruken er dynamisk og spenstige trapesformer knytter an til barokkens massive og poserende kraft, særlig der flettverket av former er ekstra tett. De enklere komposisjonene virker spinklere, med mindre liv og bevegelse.
Wenche Gulbransen er inne på noe av den samme intrikate gjengivelsen av form som mønster i sine papirarbeider på vegg, holdt i en kontrollert fargeskala med hovedvekt på grått og hvitt. Brettekanter i papiret følger en egen logikk som all-over pattern. Det er en grunnleggende – om enn stillestående – stramhet her, som også formuleres i to skulpturgrupper i bronse av kuber, både huslignende og med elementer som hinter om en obskur redskapsfunksjon. Gulbransen ser forøvrig ut til å være ekstra opptatt av denne Christian IV; hennes bronsehanske i et kantete arrangement, basert på et fragment fra statuen av kongen på Stortorvet, er å finne rett utenfor galleriet. Hansken peker ut hvor byen skal ligge, men er den her og nå? Historien kan alltid gjøres aktuell, men i dette tilfellet blir rutene nærmest en slags fossiler og kanskje mest av alt et litt halvhjertet forsøk på å videreføre en modernistisk estetikk innenfor et svært rutinepreget utstillingsopplegg. Kanskje kan man innvende at dette er et generasjonsspørsmål, men det kan også være at disse rutene ikke hadde virket så rustne, om de hadde blitt koblet med samtiden fremfor historien.
