Språket som premiss for å tenke rundt kunst, og mer generelt som verktøy for kommunikasjon og politikk, fremstår som en primær pedagogisk byggekloss hos den svenske kunstneren Saskia Holmkvist. I opptak av iscenesatte samtaler, mange i intervjuform, holder kamera seg på de som snakker – saklig registrerende og visuelt nedstrippet. Ved å låne teknikker og knep fra journalistiske og dokumentariske metoder, retter Holmkvist søkelys mot dagsaktuelle saker hvor hun vinkler inn konsekvensene av det språklige. Det dreier seg særlig om tolkens krevende tilretteleggingsarbeid mellom asylsøker og myndigheter, mellom den politiske taleren og et beslutningstagende lyttende forum.
Språket fremstilles hos Holmkvist konsekvent som en arena for maktspill og som et virkemiddel for autentisitet og troverdighet innen samfunnets nett av pågående rollespill og posisjoneringer. Mest poengtert kommer dette til uttrykk i den nesten timelange Kaldblodig selskap (2010), hvor Holmkvist har fått skuespilleren Stina Rautelin, kjent fra detektivserien Beck til å avhøre en fingert mordmistenkt i påsyn av virkelige politietterforskere. Tv-karakteren og den scenevante skuespilleren i research-modus glir over i hverandre og illustrerer effektivt språkets rolle i å kommunisere identitet.
Den nokså tørre pedagogiske tilnærmingen Holmkvist benytter seg av blir nesten overtydelig i et arbeid hvor kunstneren selv filmes som både utøver og offer av profesjonalisert og kommersielt innstilt snakk. Intervju med Saskia Holmkvist (2005) viser en innhyret rådgivers coaching av kunstneren, som noe famlende forsøker å øke overbevisning og myndighet i en innøvet formulering om sin egen kunst. De to jevngamle kvinnene sitter overfor hverandre, den ene insisterende, den andre med et ønske om å formidle noe. Holmkvist blir via snevre krav til prestasjon av kroppspråk og stemmeleie fratatt karakter og egenart. Utsagnet blir gjennom oppfordret repetisjon til et dysfunksjonelt reklameprodukt på linje med så mange andre. Heller ikke kunstneren slipper fri fra kravet om å være catchy, men dette er i seg selv ingen oppsiktsvekkende påstand. Likevel blir de forskjellige verbalkulturene tydeliggjort. Opptaket er gjort i inngangspartiet til Moderna Museet, og denne institusjonsbevisstheten mimes ved at dette arbeidet nå er montert ved inngangen til utstillingen på kunstsenteret. Den inkorporerte institusjonskritikken blir her nærmest klippet ut i papp. En avkledning av kunstinstitusjonens mekanismer og forholdet mellom kunstner, institusjon og publikum følger Holmkvist, som tidligere blant annet har fremført pressemeldingen til egen utstilling som performance.
Et todelt videoverk, I oversettelsen, er laget til utstillingen på Henie Onstad. Her følger vi to portretteringer av tolkens rolle som sentralt og betydningstungt ledd mellom to parter. I den ene delen intervjuer Holmkvist, som først og fremst er tilstede gjennom en «nøytral» stemme, tolken Yassine Saeme og asylsøkeren Mohamed Aslaoul om asylsøkerintervjuet. Men det er først og fremst tolkens nøytralitet som behandles, noe som blant annet settes på prøve i røffe situasjoner hvor detaljer om tortur legges frem. I den andre delen av dette arbeidet intervjuer Holmkvist Latvias tidligere president Guntis Ulmanis og hans faste tolk Ieva Zauberga. Her møter vi en tolkningsetisk systematikk og psykologisk innsikt som i praksis alltid vil bestå av skjøre konstruksjoner. Psykologien i fortolkningsarbeidet utgjør også kjernen i In Character og Role Control (begge fra 2008), som vises etter hverandre i en av prismesalene, for anledningen gjort om til et slags konferanserom. Dette er et virkningsfullt grep som produserer fiksjon og virkelighet om hverandre. Betrakteren slår seg ned ved et digert styreromsbord og filmene viser tre skuespillere som bytter roller, i en av dem foregår et tilforlatelig jobbintervju som ender i et ubehagelig forhør, i det andre bevitner vi et tilfelle av parterapi som egentlig ser ut til å handle om politiske allianser og motparter. Det egentlige innholdet utsettes som mulighet, og den retoriske usikkerheten som sås i utstillingen som helhet gir parterapi-filmen et spillerom som heldigvis går utover den kliniske og statiske observasjonen.
Holmkvists prosjekt fremstår som et ønske om å destillere taleakten gjennom dekonstruksjon, blottlegging av verbale strategier og hyppig påpekning av hvem som er avsender og mottager. Samtidig åpenbares uunngåelige retoriske fallgruver, innbyrdes maktforhold, misforståelser og tåkete irrganger, som jo potensielt er tilstede i alle former for kommunikasjon. Her blir det som først fremstår som klarheten i Holmkvists fortellerteknikk mudrete. Den stramme og stiliserte rammen omgir noe som per definisjon i høy grad er uangripelig og innviklet. Den rasjonelle og forskningslignende transparensen Holmkvist legger opp til, står dermed i konstant fare for bevisst å blinde seg selv. Det er absolutt interessante tematikker i Holmkvists utstilling på Henie Onstad, og Tone Hansens kuratering er ikke usannsynlig et talende eksempel på den nye direktørlinjen på Høvikodden. En kjølig diskuterende og politiserende tone ser ut til å lede an.
