A 100% of my love – up to you true star
It’s hard to believe you took off – I always thought you’d go far
– Sonic Youth, 100% (Dirty 1992)
Det er etterhvert blitt åpenbart at vi går gjennom en stygg periode for tiden. For min del er den tettpakket med merkelige synkroniseringer og for mange tilsynelatende tilfeldigheter til at det skal være helt komfortabelt. La meg bruke denne plassen til å legge ut litt om den saken – jeg er sikker på at Mike ville likt at jeg gjorde nettopp det.
«Hvorfor skrives det bare nekrologer over menn?» var et spørsmål som plutselig dukket opp i newsfeeden på facebook for en tid siden. Hva svarer man på det? Fordi kvinner bestandig overlever? Det er jo ikke sånn. Likevel, noen av min ungdoms absolutte helter falt fra i året som gikk. Blant disse to punk-ikoner; Ari Up fra the Slits og Poly Styrene fra X-Ray Spex. Skrev jeg noen nekrologer? Nei. Det finnes grunner til hvorfor jeg ikke gjorde det, men det har fint lite med kjønnet deres å gjøre. Egentlig. Stilt ovenfor problemstillingen backtracket jeg mine publiserte nekrologer et par år bakover. Tre av fire var menn. Kunne jeg sette meg ned og kjønnskvotere døden gjennom å skrive nekrologer opp til flere måneder, i det ene tilfellet over et år, etterpå? Absolutt, jeg kan skrive hva faen jeg vil, men det vil ikke nødvendigvis bli publisert noe sted med mindre jeg starter en blogg eller noe. Og det finnes åpenbare grunner til hvorfor jeg ikke gjør det. De samme, faktisk, som hadde forhindret meg til å begynne med – jeg er ganske enkelt en opptatt mann, og dessuten blir jeg trist av å skrive nekrologer.
Så kom det kanskje hardeste slaget rett over nyttår. De som følger med vet at jeg brenner for et nokså obskurt punkband fra San Francisco som går under navnet the Nuns. The Nuns var et av forbandene til den siste konserten (før alle gjenforeningsstunts begynte mange år senere) til Sex Pistols i januar 1978. Historien om dette bandet – som jeg skal la ligge her og nå – er en vanvittig tur over kartet i underholdningsindustriens ytterste marginal gjennom fem tiår. En historie som nå definitivt er over. Nettopp hjemkommet fra to ukers rekreasjon i Venezia over nyttår fant jeg den utrolig vanskelig å finne andre LP’n til the Nuns i postkassen, og før jeg fikk satt den på ble jeg meldt om at Jennifer Miro, bandets primus motor og keyboardspiller, gikk bort i kreft rett før jul. Hun hadde spilt i en eller annen versjon av the Nuns siden hun var 18. Det var hennes knyttede never som hamret på det elektriske pianoet som distinkt hevet seg over det kaotiske mulleret og hysterisk politisk ukorrekte monsteret av en problematisk punklåt som heter Decadent Jew. Verdens beste låt. Altså, jeg liker ikke når de jeg liker dør. Jeg mente en nekrolog var på sin plass. Men, nei – Jennifer Miro, sanger og keyboardspiller for the Nuns, død av kreft i en alder av 54, fullstendig alene i New York City i desember 2011 var aldri i nærheten av den kanonisering som kom Ari Up og Poly Styrene til del. Det er bare meg og en håndfull til som vet hva jeg snakker om når jeg nevner the Nuns. I avisen kommer det ikke. Og der satt jeg og tenkte at det var pussig; at platen kom i posten rett før jeg fikk vite det.
Uken etter satt jeg og anmeldte en bok om Per Inge Bjørlo, gitt ut i forbindelse med hans retrospektiv på Henie Onstad Kunstsenter. Da som nå et langt nattarbeid foran skjermen, med deadline da kontortiden begynner for vanlige mennesker. Særlig dvelte jeg i disse timene ved det innledende essayet av Stig Sæterbakken. Og de fleste kan gjette seg til hvilken nyhet jeg våknet opp til om ettermiddagen. Stig Sæterbakken hadde gått ut av verden omtrent samtidlig som jeg satt og sugde meg fast i hans konklusjon – det som i ettertid gjør meg litt kald innvendig – at besøket hos Bjørlo i forbindelse med teksten dypest sett hadde den effekten at han ikke hadde lyst å fortelle noe om saken.
Samtidlig i Stockholm sank Stig Vig, en annen av min ungdomshelter, sammen for siste gang etter en lengre tids sykdom. Som frontmann i det usannsynlige prog-/punk-/ska- /reggae/-psykedelia-ensemblet Dag Vag klarte han på en forunderlig måte å bli nesten folkelig i Sverige tidlig på 1980-tallet, komplett med TV-duett sammen med Tore Skogman. Men det kunne selvfølgelig ikke fortsette sånn, mannen var altfor sær. Die-hard-fans av den sorten jeg var som tenåring mistet jo fort interessen når bandet oppnådde allmenn aksept.
Og nå altså, skal jeg komme frem til Mike Kelley. Det er tross alt han man bedt meg si noe om – disse andre døde skriver jeg bare om fordi jeg har lyst, og for å understreke presset som ser ut til å ligge over oss for tiden. Og for å gjøre rede for konteksten jeg skriver meg ut ifra nå. Døden er virkelig løs nå altså. Det gjør meg litt nervøs. Det er ikke bra.
Sonic Youths Dirty fra 1992 er muligens mitt første møte med kunstnerskapet til Mike Kelley – men, like skeivt synkront som med alt annet; jeg kjøpte platene til Kelleys band – Destroy All Monsters – allerede som 15-åring, men selvsagt i den perioden Kelley var fraværende og Ron Asheton spilte gitar. Kelley hadde da, sammen med Jim Shaw, dratt avgårde for å gå på kunstskole. Og på den måten har det seg at man ender opp med å lage cover til plater heller enn å spille på dem – i hvertfall i 1992. Se litt på coveret nå, 20 år senere; forestill deg at du ikke aner hva dette dreier seg om. En oransje strikkedukke smiler til deg. Avhengig av hvilken utgave av platen du sitter med kan du enten bla videre i bookleten eller trekke ut flere inserts. Fotografier av flere hjemmelagede, godt brukte dukker følger. Og så, midt i alt, et portrettfotografi av Mike Kelley i tenårene. Og der står plutselig musikken, dukkene, designen og ikke minst platens tittel i zenith. Du er aldri så skitten som i puberteten. Det organiske livet bryter seg frem i kaskader av kviser, kroppshår og åpne porer der underhudsfettet lurer som en underjordisk vulkanisk trussel. Dirty indeed. Og da har jeg foreløpig ikke nevnt det eksplisitte nakenfotografiet av Bob Flannagan og Sheree Rose som voldfører seg på disse strikkete skapningene av godt brukte kosedyr, der man aner deler av en installasjon i bakgrunnen. Men det er først senere jeg skal oppdage at det er en installasjon. Jeg ser den først på Whitney i New York to år senere; et slags seriemorder-verksted. Utstillingen får det virkelig til å dirre i meg; det er ved denne tiden sjelden for meg å finne en kunstner jeg instinktivt vet er på bølgelengde. Den utslitte sjelens mørke natt jeg beveger meg i viser seg altså her å være befolket av flere, og med en liknende form for humor; «Pants-shitter and proud» sto det skrevet over et teppe med applikasjoner av modellen sysløjd-på-ungdomskolen. Og så kosedyrene, tusenvis av dem, ofte sydd sammen i svære baller – et konglomerat av infantil emosjonell investering. Det var, skjønte jeg flere år senere, en svært viktig utstilling – både for Mike Kelley og for de av oss som fikk den med seg. Etter det fulgte samarbeidet med Paul McCarthy i nullbudsjettversjonen av Heidi – en orgie i vrangforestillinger og hverdagslig undertrykkelse. Og så var han en tur eller to i Norge for ti-tolv år siden i forbindelse med at bandet han hadde med Paul McCarthy – Extended Organ – spilte på UKS. Her solgte de et etterlevnet objekt etterpå; et orgel med fire dildoer liggende over tangentene. I 1999 tok jeg med ungen min på Rooseum i Malmö, og så krabbet vi inn i Platos Cave – Rothkos Chapel mens jeg fortalte henne at jeg faktiskt hadde gjort det før, fem år tidligere, i selveste New York. Tiden går. Snart skal vi dø.
Hvis vi tenker oss samtidskunsten som et enormt stort fly som er høyt oppe i luften, og at den ene motoren bare stopper – det er litt sånn jeg opplever denne seneste nyheten under et par strenge vinteruker i det året enkelte påstår skal bli vårt siste. Jeg kan liksom ikke se at der er noen reservemotor. Det er, faktisk, litt som å se seg om etter noen som skal ta på seg ansvaret for å fortsette det arbeidet Stig Sæterbakken utførte – og det går jo ikke.
Og nettet er med ett fullt av spekulasjoner. «Funnet i badekaret» sier de. Som Jim Morrisson, altså, men han var ikke en gang halvparten så gammel. Men hvor ellers skal man dø? Gitt et ultimatum ville jeg saktens vurdert det selv. Det er en grad av melankolsk perfeksjon i det; bare synke ned naken i det passe tempererte vannet og – poff! – borte. Selvmord sier de også. Det sier de ofte. Eller, de gjør jo ikke det – de sier «etter en lengre tids depresjon», sånn at det skal være underforstått, men samtidlig dekket til nok for å ikke gi oss noen idéer, viske ut muligheten til å gjøre en kjapp flukt ut av det her…det her…dere vet hva jeg mener. Det finnes ingen selvmord lenger. Ikke at det spiller så stor rolle – vi ender likefullt opp med den nakne, slappe kroppen til en voksen billedkunstner som ligger og flyter i det litt skitne badekarsvannet – men det går ikke an å overse det heller. Selvmordet er retusjert vekk, sammen med døden – som forlengst har tatt pornografiens plass som mediesamfunnets dårlige samvittighet. Det er egentlig ingen som dør her, må vite.
Jeg traff aldri Mike Kelley. Jeg har heller aldri vurdert å ta livet av meg – ikke på ordentlig. Jeg ble billedkunstner i stedet, på den mediesprengte måten der alle midler er tillatt, og langs en vei kantet av religiøst hysteri, massemord, mind control, seksuell parafili, innvoller, rettsmedisinske protokoller, sinnsutvidende stimuli, punkrock, overdrivelser og nattsvart perversjon. Et arbeid som krever litt av sine utøvere, der man returnerer fra helvete med djevelens brennende ild som små kakelys i øynene. Jeg så opp til Mike Kelley – han var en gigant. Han vil bestandig være en gigant. Sporene han har lagt igjen er altfor omfattende til å gjøre rede for med mindre man går i fullstendig retreat og skriver et par tiår. Som alt annet tar det tid, og det er vi jo generelt ganske dårlige på. Tid, rom og kommunikasjon er liksom de områder der vi virkelig suger. Her kan tabloidene egne uker av forsider til hvorvidt det går an å kommunisere med de døde, når spørsmålet egentlig burde være hvorvidt det lar seg gjøre å kommunisere med de levende.
Nok nå. Mannen sa det best selv, i det han nailet det umulige i denne situasjonen, med en setning som nå har over middels høy gravstøttefaktor:
More Love Hours Than Can Ever Be Repaid.
