Det måtte jo skje, før eller siden. Mitt forhold til keramikk har vært en tanke anstrengt siden begynnelsen av 1980-tallet, da den ettårige kunstutdannelsen jeg søkte meg til som ung og testosteronsprengt pønker viste seg å være et utmattende langt løp med forskjellige teknikker for å brenne glasuren godt inn i steingods, kombinert med ukelange opphold på skauen for å brenne raku i en eller annen grop. Noen år senere ble da også denne utdannelsen korrigert i papirene fra å være en kunstutdannelse til å bli en keramikkutdannelse. Nok om det, ting forandrer seg, og det har tross alt gått 30 år siden den gang. Men noen ting tar lenger tid enn andre, og det er først i det siste de tradisjonelle kunsthåndverksteknikkene stille har sivet inn i samtidskunstens strengt konseptuelle og tekstbaserte univers. Noen vil si det er en god ting i seg selv, og atter noen vil si det motsatte, og selv forholder jeg meg fullstendig nøytral til det. Midlene eller målet, liksom. Det er jo, når alt kommer til alt, bare et håndverk på linje med dette (smiler diabolsk og taster demonstrativt på tastaturet, og likner plutselig alarmerende mye på Jack Nicholson i The Shining).
Keramikeren Irene Nordli er avgjort langt inne på samtidskunstens banehalvdel med denne utstillingen. Det er forsvinnende lite som lukter av noen form for «brukskunst» her. Det er heller et mareritt av oppløsning og uante perspektiv de støvete nipsgjenstandene på hyllen drømmer om, der den taktile overflaten i porselenet er det siste hintet om hvor dette kommer fra, der det borer seg ned i et knoklete landskap av sporproblematikk, og der en serie figurer står tungt rugende og har fått glasuren splasjet utover seg som et melkekartong-attakk, eller et veldig pågående eksempel av bukkake. Utstillingens tittel – I find it harder and harder to live up to my Blue China – indikerer da også en løsrivelse fra den opprinnelige konteksten håndverket er blitt forstått ut fra. Flere følgespørsmål lurer under overflaten; Hvorfor skulle man leve opp til det? Og i disse harde dager; Hvordan? Det er jo en gammel sannhet som ligger her og gjør seg gjeldende; samtidskunsten er ikke noe teselskap. Og den danner sine egne fossiler med lynets hastighet. Og her får vi også dette godt illustrert, i det Nordli – som selvfølgelig er bevisst kollapsen mellom disse gitte avgrensningene vi foreløpig har operert med – utfordrer, om ikke direkte går til angrep på, mediets egne konvensjoner.
Når det gjøres på denne måten, gjennom å adressere rester og fragment – det kan til tider likne arkeologiske funn, dette – gjør også denne latente kritikken en bypass-operasjon forbi samtiden, som strebet Nordli etter et tapt øyeblikk, før skillelinjene ble markert. Et øyeblikk som, selvfølgelig, ligger like langt foran oss som bak oss. Dette er ikke så mye snakk om en crossover, som en total utvisking av begreper som begynner bli daterte.
