Og natten tok aldri slutt

Ok, jeg har gjort det igjen. Jeg kom fem minutter etter at performancen hadde begynt, og da var dørene stengt. Det er typisk at av de fire stedene jeg er innom i løpet av kvelden – for ikke å nevne de stedene jeg også burde vært innom den hektiske kulturnatten – så er det selvfølgelig denne jeg er satt til å skrive om. Klart, jeg kunne sneket meg forbi sperringene, eventuelt kjørt den gamle «vet-du-ikke-hvem-jeg-er?»-rutinen om problemer hadde oppstått underveis, men en slags respekt for andres arbeid hindrer meg i denslags. Om kunstneren uttrykkelig har ønsket å lukke dørene for dem som kommer slentrende etter at det har begynt, er det garantert ikke uten grunn. Så, her står jeg, mellom en visitt til Regine Hamsuns Moth to the Flame på IKM, og H.H. Bennett og Lene Henkes An Introduction the the Beauties and Wonders of Western Scenery på 1857 (altså, steder som ligger 30 sekunder unna hverandre, men likevel tar jeg altså omveien over Frogner i taxi bare for å komme for sent enda en gang) og tenker at det ikke bare er typisk for min generelle modus, men også typisk for mitt forhold til Ane Lan, og, i forlengelsen av dette, det etter hvert totalt føkka forholdet jeg har til min egen kropp. Paradoksalt nok, egentlig, og i grunnen et paradoks innenfor et paradoks. Jeg rakk nesten å bikke femti før jeg skjønte verdien av å få en diagnose. Ikke at jeg har fått meg en, foreløpig, men det begynner å lukte svidd rundt de fleste komponentene jeg har brukt til å bygge denne merkelige tilværelsen.

Det er uansett på tide jeg sier noe om arbeidene til Ane Lan – enten jeg nå faktisk har sett denne performancen eller ikke. For dette prosjektet har, helt siden noen gjorde meg oppmerksom på det for mange år siden, fungert utsøkt forstyrrende på meg. Forstyrrende i betydningen at jeg ikke helt har klart å skjønne hva det går i, kombinert med en ikke ubetydelig følelse av internt ubehag. Noe jeg ganske enkelt har vegret meg for å forholde meg til. Ikke fordi mannen bak den kvinnelige personaen noensinne har virket destabiliserende eller truende i forhold til mine egne kinks og preferanser (jeg har tilgode å virkelig bli utfordret der, altså), men fordi dette aldri så ut til å forholde seg til den fysiske erfaringen av overskridende kjønnsidentitet, men mer virket som det hadde som mål å forholde seg til kvinnens vesen. Og, ambivalensen i de til tider tungt mytiske progresjonene; det tvekjønnede utgangspunktet kunne også se ut å ha et totalt avkjønnet mål. Og, jeg innrømmer det gjerne, der ligger muligens forklaringen til mitt ubehag, selv om også denne antagelsen i likhet med nesten alt annet muligens er helt feil. Jeg har tenkt at jeg burde bite tennene sammen og gå rett inn i dette skumle universet, men – there you go; jeg kom for seint. Igjen. Sist gang jeg prøvde ble jeg katapultert til en annen by av omstendigheter jeg aldri noensinne vil oppnå noen form for kontroll over. Og gangen før det sluttet det veldig rart allerede lenge før jeg kom så langt.

Dette har selvfølgelig ingenting å gjøre med den gamle historien om at det opprinnelige mennesket hadde fire armer, fire bein, og et komplett sett av mannlige og kvinnelige genitalier – før en grim gammeltestamentelig gud delte skapelsen i et raserianfall og etablerte det dualistiske univers vi nå sliter med å finne oss tilrette i. På den andre siden; hva i alle dager skal jeg med et ekstra sett armer og bein? Eller, for den saks skyld, en fitte? Jeg ville jo ikke få noe gjort, og bare unntaksvis komme meg ut av huset – noe som er vanskelig nok som det er. Og der falt jeg for fristelsen enda en gang og skrev meg atter en gang ned i det seksuelle landskapet jeg hadde bestemt meg for å prøve å unngå. Jeg vet også hvorfor; jeg føler meg trygg og komfortabel i mine egne perversjoner. Som vanlig viser jeg meg å være en feig liten dritt som prøver å lure meg unna. Jeg skjønner egentlig de som ikke liker det jeg skriver – men de har i det minste et valg. For meg er det annerledes; jeg tok mine avgjørende valg før jeg var gammel nok til å overskue konsekvensene. Og det ville være rimelig enveiskjørt av meg å tviholde på denne kjønnsoverskridelsen som noe kinky – for jeg innbiller meg at det dreier seg om noe langt mer eterisk. Det ligger avgjort nærmere Marcel Duchamps forvandling til Rrose Selavy enn den nisjepornografien jeg instinktivt griper etter for å orientere meg. Ane Lan er en konstruert kvinnelighet som nedstammer fra modernismens esoteriske ytre fløy. Tenk Malevitsj, August Strindbergs inferno-periode, Piet Mondrian, og hele den parallelle historien til Yves Klein. Tenk alkymi, teosofi og gymnopediene til Erik Satie. Et sted der ser i hvert fall en del av fundamentet ut til å ligge. Men, som nevnt, jeg fikk jo ikke sett denne performancen. Det jeg har klart å få med meg har vært tilfeldig, bildet jeg sitter igjen med er ufullstendig. Dette er bare helt interne notater rundt noe jeg kommer til å skrive den gang jeg faktisk makter å komme i tide.