I disse tider med gulvlav profilering av samtidskunst på Nasjonalmuseet, kan man registrere at den eneste utstillingssatsingen i 2008 som i det hele tatt kan knyttes til feltet nå har åpnet: Den retrospektive utstilling med kunstnerduoen Løvaas & Wagle, på gamle Samtidskunstmuseet – stødig kuratert av Vibeke Waallann Hansen. At såpass erfarne kunstnere får fylle manesjen er vel og bra, men selvfølgelig vil jo alle helst se mye mer av både det tyngre og det yngre, for særlig cutting edge er dette ikke. At satsingen på kun ett kort mildt sagt blir pauver er overflødig å kommentere. Men selv om den nåværende nasjonalmuseale situasjonen er syltynn, er det likevel ingen respektabel grunn til å hoppe bukk over årets eneste realiserte utstilling med nålevende aktører.
 |
| Løvaas & Wagle, Dyret, 1992. Foto: Halvard Haugerud. |
Løvaas & Wagle presenterer verk fra ulike faser i kunstnerskapet, fra 80-tallet, da de som studenter ved Statens håndverks- og kunstindustriskole begynte å samarbeide, til nyproduserte arbeider. Felles for de alle er den trofaste bruken av tekstiler som bomullslerret og ullstoffer, men også beige og hudfargede nylonstrømper en masse, samt regntøy i en rekke skarpe farger. Kunstnerduoen har gjennomgående funnet frem kassert, masseprodusert tekstilmateriale som de har flettet og vevd inn i teppeformer. Disse teppearbeidene forholder seg både til en kunsthistorisk og en folkloristisk tradisjon – både til abstrakt modernistisk maleri og til vevmønstre med lang folkelig historikk. En streng geometri og en komposisjonell kontroll står sentralt, eksempelvis i Dyret (1992), hvor mørke, militære ullpledd og seildukstoff er sydd sammen i kantete store flater. På dette viset demonstrerer Løvaas & Wagle en forståelse for krysningspunkter mellom felt som defineres som tilhørende hver sin leir, som for eksempel kunsthåndverk/billedkunst og feminin/maskulin – i dette ligger det en fin åpen og problematiserende holdning. Arbeidene blir gester basert på manuell kunnskap som simultant henspiller på flere referensielle lag. Grunnideene går igjen i de fleste arbeidene; en forstyrrelse av modernismens (mannlige) investering i den strukturelle grid, gjennom innføring av fortelling og en fornemmelse av kropp og taktile materialer. Kjernen ligger i mønstre, materialer og referanser, noe som krever en viss skjerpet sansning hos betrakteren. Møysommeligheten og det ordentlige håndverket i flettverksarbeidet blir en åpenbar kvalitet. Likevel er det i alle tilfellene der den tette veven buler ut, rakner eller antar kaotiske dimensjoner som gjør dette kunstnerskapet – og utstillingen – interessant. De vet hva de driver på med, som man sier.
 |
| Løvaas & Wagle, Liggende element, 1986. Foto: Halvard Haugerud |
Utstillingens eldste arbeider er laget i ubleket lerretsduk, som kunstnerne har brettet sammen til skulpturelle objekter. Disse fremstår som relativt beskjedne og smålåtne, men har flere aspekter verdt å merke seg. Materialet er uraffinert, men gjennom den rå, hardt og tett brettede overflaten får objektene en sær karakter som kan assosieres med noe vagt kroppslig, eksempelvis bandasjer. Brettemønsteret i tekstilvolumene blir til noe vanskelig gjennomtrengelig, en sta holdning som kan minne om den selvfølgelige stoffligheten i treverk. Et liggende, skrånende element minner på pussig vis om det for tiden mye omtalte operatakets slake stigning, hvor kunstnernes senest avdukede arbeid befinner seg.
 |
| Løvaas & Wagle, Rosett, 1994. Foto: Halvard Haugerud |
Løvaas & Wagles arbeider knyttes gjerne til såkalte kvinnehistorier gjennom veven og håndverket som tradisjonelle feminine sysler. Dette er en bakgrunn mange kunstnere for tiden spinner videre på, eksempelvis gjennom ny bruk av broderi. Gjenbruket av slappe klesplagg sier vel også noe om en sparsommelig, nøktern og nytteinnstilt mentalitet – en gammeldags motsats til utbredt terapeutisk lystshopping. Det er særlig arbeidene med nylonstrømper Løvaas & Wagle har gjort seg bemerket med. Strømper inngår som «tråder» i deres abstrakte rutenett, men figurerer også som en mer tredimensjonal ornamental sirkelmasse i et arbeid som Rosett (1994). I ett arbeid er det som om nylonstrømpen knyttes direkte til krigshistorie gjennom tekstbrokken på et tekstilelement: U.S. Navy – under andre verdenskrig var nylonstrømper til kvinsen noe av en het presang fra en soldat.
Strømpen som et slags annet skinn, som omslutter huden tett, rommer på et vis en feminint forstått sanselighet, samtidig er det noe ulekkert, slaskete og frastøtende ved Løvaas & Wagle sin anvendelse av strømper. De brukte strømpene og sokkene alluderer i seg selv intimt til føtter, legger og lår, fraværet av bruker blir tydelig når disse undertøysartiklene henges opp på veggen. Aldring og forfall ligger og lurer her, og det er i det direkte møtet med disse materialene, som henger rett foran nesen på en, at tekstilene begynner å angå en på en invaderende og fysisk maner. Enten man liker det eller ei, gir de grove ullpleddene kløfornemmelser, de hvite tennissokkene og nylonstrømpene virker småsvette.
 |
| Løvaas & Wagle, Felt, Fornebu, 2008. Installasjonsfoto. Foto: Nasjonalmuseet. |
Et ganske annet inntrykk gir mange av de nyere arbeidene, blant annet den fargesprakende og slanke komposisjonen Kåpe med skråstilte bånd og innslag av tweed – her er uttrykket umiddelbart og kvikt på en måte som står i kontrast til de tidligere tekstile konfliktfeltene. Godt synlig i banksalen er det omfattende og arkitektonisk bevisste veggarbeidet Felt, Fornebu (2008), basert på et vevmønster som brukes blant annet til produksjon av håndklær og kluter. Det er bygget opp av hvite, grå og svarte pappbånd som er stiftet til veggen og flettet sammen som i en julekurv. Disse arbeidene synes å innha en renere, ryddigere og mer formalestetisk kvalitet enn flere av de tidligere.
 |
| Detalj av Løvaas & Wagles utsmykning av Den Norske Opera i Bjørvika. Foto: operautsmykking.no |
Bekledning er på sett og vis Løvaas & Wagle sin spesialitet, men på fasaden av det nå ferdigstilte operabygget er det ikke lenger kvinnelegger, garn og konfeksjonsrenninger det dreier seg om. Kunstnerne har i sitt mest omfattende arbeid noensinne dekket store ytre veggflater med plater av eloksert aluminium påført et mønster i form av runde forsenkninger, som endrer karakter etter de skiftende lysforholdene. Dette hullkortmønsteret er basert på et tradisjonelt vevmønster, som jo i seg selv er et uventet innslag i et prestisjetungt og «høykulturelt» monumentalbygg, men kan også oppfattes som punktene i blindeskrift. Prosessen bak dette presisjonskrevende prosjektet presenteres i utstillingen, og kan nå altså beskues live, men satt opp mot tidligere arbeider fortoner operautsmykkingen seg ganske tørr og monoton. Dette til tross for alle begeistrede bemerkninger om at Løvaas & Wagle «trekker dataalderen inn i veven» gjennom likheten til datamaskinens 0/1-system, som kanhende gir en viss mening i forhold til det tekstilbaserte mønsteret. Men denne visuelle diskresjonen og mangelen på en tidligere understreket innholdsmessig og kontekstuell dybde gjør at arbeidet får lite stoff å spille på, utover den arkitektoniske sammenhengen det inngår i. Slik stiller den nye produksjonen seg et stykke unna de øvrige arbeidenes distinkte personlighet.
