Til sengs over Grønland

Hasansens kjelke på Interkulturelt Museum i Oslo er en humoristisk og varm hyllest til norsk-pakistansk kultur.

Sayed Sattar Hasan, Jomfruturen, 2020. Stillbilde fra video. Filmet av Carsten Aniksdal.

Navnet «Grønland» som betegnelse på inuittenes land, Kalaallit Nunaat, var visstnok noe den norsk-islandske oppdagelsesreisende Eirik Raude fant på en gang på 980-tallet, fordi han ville friste andre til å bli med og slå seg ned der. Det er antakelig urelatert at det finnes en bydel i sentrum av Oslo som også heter Grønland. Likevel danner de identiske navnene en forbindelse som folk av og til leker seg med, som når de kaller en utstilling for Uummannarsuaq, et fotostudio for Nuuk eller en pub for Godthåb.

Forbindelsen mellom det arktiske Grønland og den flerkulturelle bydelen Grønland danner også utgangspunkt for den oslobaserte britiske kunstneren Sayed Sattar Hasans lek med den norske polhelten og grønlandsfareren Fritjof Nansen, i utstillingen Hasansens kjelke på Interkulturelt Museum. I museets lokaler på Grønland, opprinnelig en politistasjon fra tidlig 1900-tall, iscenesetter Hasan seg selv som «Hasansen», en slags flerkulturell versjon av Nansen.

Da Nansen og følget hans gikk på ski over Grønland i 1888, hadde han konstruert en ny type kjelke. Han skriver om denne i memoarboken På ski over Grønland fra 1928:

På tidligere ekspedisjoner var det som oftest blitt brukt store sleder, som efter min mening var altfor tunge og klumpete. Jeg foretrakk å få gjort mindre kjelker, noe i likhet med norske skikjelker, til å trekkes av enkelt mann. (…) Denne lette og sterke skikjelke, som fløt lett på sneen, og ikke sank dypt i som de tidligere brukte sleder, er blitt mønster for de kjelker og sleder som er brukt på alle senere polar-ferder.

Sayed Sattar Hasan, Charpai-håndverkerens verksted, 2020. Stillbilde fra video.

Den unike norsk-pakistanske kjelken som Hasan har konstruert, og som er utstillingens omdreiningspunkt, er neppe spesielt egnet til strabasiøse polarferder. I likhet med Nansens kjelke er det en skikjelke, men skiene er festet til en pakistansk divan, en charpai. Som det demonstreres i en av de fire videoene som vises i utstillingen, er charpai-skikjelken snarere egnet til lek, hvile og sosialt samvær: Sammen med to venninner leker Hasansen seg med kjelken i en ikke alt for bratt akebakke, for siden å sitte henslengt på den og spise appelsin og Kvikk Lunsj-sjokolade, selve klisjeen på norsk vinterutfluktsnacks.

Hasansens kjelke fremstår ikke bare som et humoristisk monument over norsk-pakistansk samarbeid, over femti år etter at de første pakistanske arbeidsinnvandrerne ankom Norge, men også som en hyllest til ulike håndverkstradisjoner. Både den pakistanske charpaien og de norske skiene er laget for hånd. En video fra Pakistan viser hvordan håndverkeren Tayyab Hussain dreier charpaiens fire føtter, mens en sidestilt video fra Norge viser skimakeren Thomas Aslaksby i arbeid med kjelkens treski. Begge filmene er vakre og nærgående skildringer av teknisk utdaterte former for menneskelig fagkunnskap.

Sittende på gulvet i verkstedet sitt bruker Hussain ikke bare hendene når han dreier frem et forseggjort sengebein fra et trestykke, også de bare føttene hans synes å ha en slags funksjon der han hviler dem mot dreiebenken. Særlig prosessen med å påføre det dreide sengebeinet farger virker nærmest hypnotiserende, og kan minne om en av disse virale videoene med kakepynting eller stearinlysskulpturering som av og til dukker opp i Facebook-feeden. Møysommelig lager Hussain et stripemønster i Kvikk Lunsj-fargene grønt, rødt, gult og hvitt, før han polerer det så det blir blankt og glatt.

Sayed Sattar Hasan, Skimakerens verksted, 2020. Stillbilde fra video.  

De store, tunge arbeidsstøvlene Aslaksby går rundt i høvelsponet med i sitt verksted i Valdres, blir påfallende i kontrast til de nærgående bildene av Hussains bare tær og fotsåler. Utenfor vinduene skimtes et hvitt vinterlandskap, og det fine lyset som faller inn gjennom vinduene gir en nesten sakral stemning til rommet hvor Aslaksby møysommelig sager, spikker og høvler frem skiene og former tuppene i en gammeldags tvinge av tre.

Lydene fra de to sidestilte videoene blander seg, så stemmer og verkstedsstøy går i ett, i et norsk-pakistansk sorl av hverdagslige arbeidslyder. Også konkrete gjenstander fra arbeidsprosessene er utstilt, blant annet en dreiebenk og en høvelbenk omgitt av høvelspon, og lukten av trevirke er kraftig.

I stedet for madrass, har charpaien en bunn som er vevd fast til selve sengerammen, laget av brede lerretsbånd. I den fjerde videoen ser vi Ruhkaia og Iqbal, et eldre norsk-pakistansk par fra lokalmiljøet på Grønland, som henter frem kunnskap de visstnok ikke har benyttet på femti år, idet de hjelper Hasan med å veve frem sengen. Av og til tar de pauser i arbeidet for å be, sittende på hver sin pinnestol, med ryggen til kameraet.

Filmene har en stillferdig selvfølgelighet over seg, og til tross for subtile detaljer, er budskapet i utstillingen enkelt og effektivt. Det handler åpenbart om samarbeid og videreføring av potensielt utdøende håndverkstradisjoner, og om verdien av at mennesker og kulturer møtes – indirekte et velrettet spark til alle høyreekstreme og islamofobe konspirasjonsteoretikere der ute.

Sayed Sattar Hasan, Jomfruturen, 2020. Stillbilde fra video. Filmet av Carsten Aniksdal.

Læserindlæg