Gjennom pandemiårene har tiltrekningen ved det uordnede, det glippete og helt nære – ikke et bekjennelsenes intimitetstyranni, men helt enkelt kropper, svette, lukter og pust: fylden – blitt tydelig som en av styrkene ved byliv og kulturopplevelser. Beskrivelsen passer til en joggetur såvel som til en performance. Louise Jacobs’ utstilling Avvisi sacri (sacred notices) på Centralbanken – ikke den som nylig satte opp styringsrenta, men en gren av kunstnerstyrte Santolarosa – er et godt eksempel. Denne gangen var performancen hennes en omtumlet seanse med kjole, armatur og klappstige.
Jacobs gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo for et par år siden og har markert seg med slentrende opptredener som snor seg mellom voldsom forbrenning av energi og rolig samtale. Hver fredag i en måned fremfører hun en slik høyenergiperformance på Centralbanken. Performancen varierer fra gang til gang, men noen elementer går igjen: et foto av notoriske Heidi Fleiss (først bestyrer av et prostitusjonsbyrå, deretter papegøyeredder) skrevet ut på kopiark, og et knippe notatbøker med en tekst av Jacobs om rommenes dannende kraft, hor og tilbedelse. Dessuten inngår veggpryder i form av deler av avstøpt flisegulv og tekstiler – silke, eller imitasjon av silke, og noen gjennomskinnelige nettingtyper – stiftet til blindrammer. Og et gammelt konsertpiano.
Pianoet har fått fjernet karosseriet og står i et underlig, kantete lite rom med fliser, servanter og møkkete overlysvinduer. Kubbelys er tent rundt omkring i rommet. Underlig nok gir det helt mening at det står to kubbelys i hver sin servant. Er det på grunn av den insisterende mangelen på regn denne våren? I de små porselensvaskene i hvert sitt hjørne slikker ilden oppover i det hullet der vannet skulle renne.
Til å traktere pianoet har Jacobs invitert en rekke pianister, noen trente, andre autodidakte. Lydproduksjonens mekaniske side er blottstilt, en kan se tangentenes forbindelse til hamre og strenger, og følge med på pianistenes mer eller mindre følsomme fingre over tangenten. Situasjonen fremstår insisterende analog, hjulpet av instrumenteringens fremheving av typiske menneskelige ferdigheter som oppmerksomhet og stemningsvarhet. I neste omgang skal fremføringen fortolkes av Jacobs.
Etter konserten bevilger Jacobs seg noe fordøyelsestid før vi inviteres med opp i andre etasje. I et skakt rom med takhøyden til en 1800-tallsbygård og særegne søyler, men kledd med vinylgulv, står rekvisittene til performancen: en grålig ballkjole, en utslagsvask og en klappstige utstyrt med sverdaktige såpeboblebeholdere. Nøyaktig hvilke elementer Jacobs fortolkning baserer seg på, vet jeg ikke, men med springen frekt skrudd opp til full foss som et slags blåstøyslydspor (det er vannmangel i Oslo) fanger hun rommet med et insisterende, men behagelig nærvær. Ad ulike krumspring, ribbensløftende strekk og fall mot gulvet havner hun under ballkjolen, der hun foretar et kostymeskifte som animerer tyllen og komitragisk feller sokker, jeans og tanktopp som en slange skifter skinn. Klappstigen bestiges og blir brukt som en noe ustø plattform for såpebobleblåsing. Performancen slutter brått, som pianoimprovisasjonene under.
Så er vi tilbake til kroppen da, muskuløs, men sårbar, formet av verktøysbruk – eller for den saks skyld et noe ustemt instrument. Instrumentet – pianoet – blir her et samlingspunkt for kunsttilbedelse i et strøk en eiendomsmegler lett kunne kalt «i rivende utvikling», der andre ville se slike omstyrtede deler av byen som rom for kropper i en tilstand som ikke er optimal for tjenestytelse. Tross energiutblåsningen tar Louise Jacobs tempoet ned, og leder oppmerksomheten til treffstedet mellom mennesker, endringer i byen – og vannets kretsløp.
