Det har sine sider å holde på sånn som jeg gjør, holdt jeg på å si, før jeg tok det i meg at jeg jo ikke egentlig holder på noe særlig, og i den situasjonen her er jo alle sider dekket. Som et litt perifert programpunkt i Ny Musikks festival Only Connect, på Rosendal Teater, snakker vi 360 grader videoprojeksjon, så jeg tuller ikke når jeg sier at alle sider er dekket. På en måte. Noe som i praksis fører til at den mest interessante delen av programmet selvfølgelig projiseres bak ryggen min, men samme det. Der kan jeg saktens sitte og holde på. Vi kan diskutere logistikken og presentasjonsformen så mye vi vil – det blir jo som å argumentere mot stereolyd, eller krangle om hvorvidt utenlandske filmer skal dubbes eller ha undertekster, fortvilt hevde at lydkvaliteten på CD faktisk virkelig er bedre, osv.
Spørsmålet bør jo være om det som presenteres i hva det nå er for format holder mål, og hvor nødvendig det eventuelt er å bruke nettopp det formatet. I den situasjonen her betyr det altså å spørre hvor nødvendig det er å bruke alle veggene. Men for all del, det å projisere levende bilder er jo ikke noe man direkte sliter ut veggene med heller – dog vil jeg åpne for muligheten at man kan slite ut en værbitt og litt grinete kunstkritiker. Nå som jeg om noen måneder skal feire min 90-årsdag er jeg naturlig nok mye tammere enn jeg pleide å være som opprørsk 50-åring, og det er vondt for meg å helt forkaste noe, like lite som jeg med noen selvfølge orker å ta noe helt til meg.
Der er i situasjoner som denne bestandig noe jeg setter vanvittig stor pris på, selv om det kanskje simultant irriterer all veske ut av kroppen min, og helt ærlig: all tidsbasert kunst tar i utgangspunktet alt for mye tid. De to arbeidene som vises i dette programpunktet er ikke i nærheten av å utgjøre noe unntak, sånn sett. Men det vil bestandig være formildende omstendigheter.
Det er i det innledende verket Lysbunden (2023) av Eirik Blekesaune og Hasan Daraghmeh at det nettopp nevnte dødsbingo-øyeblikket oppstår, at den interessante delen av arbeidet havner bak ryggen min. Men da skal det og sies at det ikke er mer interessant enn at det er litt mer dagslys over havet akkurat der, slik at man ser bølgene tydeligere. Det spørs om jeg ikke hadde klikket etter et halvt minutt uansett, og dette her holder på lenge, må vite. Tankene går usøkt til Andy Warhols 24 timer lange studie av Empire State Building i sanntid, selv om det er en arktisk horisontlinje og ikke tar særlig mer tid enn et kvarter. Tid er jo en elastisk affære, og den strekker seg jo gjerne vanvittig langt ut i frustrert galskap hvis det ikke skjer noe mer enn at det etter hvert blir skumring. Legg så til den der generiske brummende monotone grunntonen som bestandig har vært med på å holde et større publikum langt unna all slags kunstfilm siden tidenes morgen, og det blir noe nærmest ekstatisk over at det etter en uendelighet plutselig dukker opp en båt et sted i marginen.
Det er den ene siden av det å befinne seg omringet av dette; enten forholder man seg til det som meditativ praksis, eller så blir man irritert. Den andre er at det uansett underletter noe hvis man kjenner litt til arbeidet til Hasan Daragmeh fra før; et billedunivers hvor nær sagt alt kommer filtrert gjennom et spekter av streng fargelære og geometri. Horisontlinjen er jo ikke den eneste linjen her, selv om den er mest konstant, og det er tvilsomt om den grad av abstraksjon som oppstår ville vært innen rekkevidde innenfor omstendigheter med mindre tid og færre grader. Jeg skal ikke ta i for hardt, men et sted underveis, hvis man kniper sammen øynene litt, blir dette fort stripene til Brice Marden, og lenge før det er over har øyet – og hukommelsen – oversatt det til fargefelt av Mark Rothko. Det er ikke sånn at jeg krever mer action og biljakter altså, og noe i meg mener jo paradoksalt nok at det faktisk burde holdt på i noen timer til, i tillegg til å involvere gulv og tak for full effekt. Og jeg vil ikke være kjip eller noe, lydbildet er langt mer gjennomarbeidet og komplekst enn å bare bestå av den der insisterende tonen. Men den er der.
Lasse Marhaugs For My Abandoned Left Eye (2021) er en diametralt omvendt affære. Det står overhodet ikke stille, og verken lyd eller bilde åpner for noen særlige muligheter til ro – dette er ikke noe du går til for å hvile. Men selvsagt, også her hjelper det å kjenne til hva vedkommende ellers driver med. Sånn sett er det tyranniske lydbildet ingen overraskelse, som kjenner og feinschmecker når det kommer til det å ha masse bråk på platespilleren gjennom et voksent liv av sære preferanser er dette kjente soniske omstendigheter – herregud, jeg har jo fyren i platehylla liksom – og kan bare konstatere at den visuelle støyen langt på vei matcher lydbildet. Det er liksom sånn denne støyflommen ser ut; ting i drastisk bevegelse, som i det ene øyeblikket er på den ene veggen og så plutselig på den andre. Knokler og fragmenter fra det forlatte mellomrommet som oppstår mellom by og drabantby, bilder som gjentas i stadig nye rekkefølger, og alt skrudd opp i både hastighet og fargeintensitet til flimret oppleves som noe som skinner ut av øynene, liksom den voldsomme elektroniske knitringen kommer ut gjennom ørene sammen med hjernesubstansen som renner ned over skuldrene.
Gjentatte ganger stopper alt opp, og det blir mørkt og stille et par sekunder, før den samme overloaden av lyd og bilde begynner på ny, liksom for å understreke at dette overgrepet blir gjort med vilje og at sansene dine faktisk skal sjokkeres – det skal ikke være rom for noen misforståelser om at intensjonen virkelig er å sandblæstre begrepsapparatet grundig. Også her fører det med seg en lettelse når det er over, men særlig her kunne det fint stått på i mange timer. De pausene som oppstår underveis er verdt å dvele ved, fordi sjokket som oppstår når bråket begynner på ny er like intenst hver gang, selv om man vet det vil komme. Det fungerer omtrent på den samme måten som når man kjører gjennom Lærdalstunnelen på veien fra Oslo til Bergen (eller omvendt); siden tunnelen er så lang at man fort mister bakkekontakt helt og blir fullstendig fartsblind, må man underveis passere tre svære hvelv som bader i grønt og blått lys. Man blir mer observant med en gang, øynene våkner opp og man føler det er bra for hjernen. Man kan forestille seg en tilsvarende lydblindhet oppstå gitt lang nok eksponering for denne støyen uten avbrudd, og det er fort gjort å ta livet av noen hvis man blir irritert nok, men jeg har jo en greie for den slags. Støy, altså, ikke det å ta livet av folk. Jeg har ikke drept noen ennå.
