Bildene i Joanna Chia-yu Lins utstilling As the Crow Flies på Tenthaus, er laget på en omstendelig måte. Fotografier printes på fotopapir som deretter overmales med lag på lag med transparent akryl. Så fjernes papiret varsomt, slik at pigmentene fra printen blir sittende igjen på akrylhinnen. Overføringen gir et malerisk preg til de små fotoene, både fordi fargene blir blassere når arkets hvitfarge tas ut, og fordi sporene etter penselen sitter igjen i overflaten. Akrylen er også mykere enn papiret, noe Chia-yu Lin får frem ved å klype den fast som et draperi med magneter på bølgede blindrammer i pleksiglass som stikker ut fra veggen. Denne tidkrevende transporten av pigmenter fra ett underlag til et annet er det mest fascinerende i utstillingen. På papiret ønsker imidlertid kunstneren, som har bakgrunn fra Taiwan, fremst å si noe om migrasjonens effekt på psyke og følelsesliv.
Over 200 av disse samtidig organiske og sterile bildeobjektene – eller fotoskulpturene, som de omtales som – er montert i intuitive formasjoner på veggene i alle tre rom. Et mindre utvalg er omtrent A4 og henger fra bredere lister, også bølget, men de fleste er i postkortstørrelse. Noen steder er bildene montert flere i dybden så de flyter oppå hverandre. Tynne, hvite gardiner fra taket deler inn de allerede små gallerirommene i enda mindre soner som presser besøkeren tett på bildene og skaper en hjemlig atmosfære, som også forsterkes av den tilforlatelige hengingen. Motivene er overveiende detaljer fra interiører, av og til annet, for eksempel et par hender, flammer, et brudepar, et dashbord. Motivene oser av privat betydning og nostalgi.
I utstillingen inngår også et lydverk bestående av en tekst opplest av kunstneren på haltende norsk, hvor hun beskriver interiører fra hjemlandet Taiwan i pinefull detalj, ispedd et og annet prosaisk minne. Det er få knagger for lytteren å hekte interessen på i denne ubearbeidede infodumpen, og oppleserens fonetiske kamp med språket ender med å ta plassen til det hun sier. Sett som en performativ øvelse i erindring eller assimilering, har teksten noe for seg, men narrativet er en form uten konturer og blir fort bare en del av utstillingens generelle bakgrunn sammen med de hvite gardinene – vanskelig å fokusere på over tid. Det er kanskje meningen, for det er investert en del i den stemningsskapende teksturen i utstillingen, som også inkluderer fotoenes slørete finish. I sum lever utstillingen i den forstand opp til intensjonen om å visualisere en nomadisk eksistens, et erfaringspunkt i stadig bevegelse, som gjør omgivelsene ubestandige og uskarpe, oppløste, og badet i en lengtende, melankolsk lød.
Fotoskulpturene er imidlertid det som opptar meg mest. Derfor vegrer jeg meg mot å lese utstillingen som en metafor for migrasjonens psykiske konsekvenser. Det er allerede mye av den typen mollstemt biografi i kunsten om dagen, og den har en tendens til å kuppe resepsjonen. Jeg oppfatter dessuten migrantsubjektet som i dette tilfellet mindre interessant enn migrasjonen Chia-yu Lin setter i gang mellom medier gjennom den teknisk krevende flyttingen av bildet fra papiret til akrylen. Bølgeformen til blindrammene får objektene til å se ut som flate, firbente dyr som løper bortover veggene. Det er en litt barnslig projeksjon, men den er nyttig fordi den penser blikket fra kunstnerbiografi over på «bildeadferd». Når bekjennelsesaspektet skyves til side blir jeg bevisst hvordan bildene er bygd opp, på mikrohendelsene som utgjør tilblivelseshistorien deres, fra kameraets registrering og lagring av visuell informasjon over printerens sprøyting av farge på papiret til det møysommelige arbeidet med å overføre bildet til et nytt underlag. Jeg blir betatt av kompleksiteten til disse små skapningene. De fortjener oppmerksomhet.
