Fra subkultur til suburbia
Catherine Opies utstilling på Henie Onstad Kunstsenter spenner fra aggressive portretter av LGBT-miljøer i LA til forsonende fremstilling av hennes egen sønn som prinsesse.
Catherine Opies utstilling på Henie Onstad Kunstsenter spenner fra aggressive portretter av LGBT-miljøer i LA til forsonende fremstilling av hennes egen sønn som prinsesse.
Beth Laurins utställning på Index är inte en retrospektiv, utan ett provisorium som uppfinner det tillfälliga svaret på sin egen fråga.
New Museums Trigger præsenterer en rodet, kollektivistisk og queer-solidarisk tilgang til kunstens rum, som gør udstillingen aldeles seværdig i denne ellers så militante tid.
Rasjonalisten og poeten roper til hverandre fra hver sin side av et tomt basseng i Frognerbadet i Victoria Pihl Linds forestilling Det nye mennesket.
I Simryn Gills utställning på Lunds konsthall fungerar ormen som tecken för verkens produktiva ambivalens.
I Marte Aas’ utstilling Cité Europe på Kunstnerforbundet i Oslo er et aldrende kjøpesenter en allegori for EUs enorme utfordringer.
I Willem de Rooijs selvsikre udstilling på KW i Berlin går himmel og hav i ét, når den Grønlandske natur vises i minimalistisk oversættelse og form ophøjes til indhold.
Hur kan sanningen återigen bli relevant i vår tid? Lyndal Walker och Ninna Berger på
Hangmen Projects närmar sig frågan på ett oväntat sätt.
I Steinar Haga Kristensens separatutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo sleper karakterene rundt på kunsten og kunsthistorien, som om den var både belastning og næring.
Gl. Holtegaards udlægning af kolonihistorien handler mest om, hvordan den hvide dansker lever med sin fortid.
I Bergen Kunsthall kan man oppleve en kompakt, men dyptloddende presentasjon av punkrelatert vokal-performance. Det er en sjanger med både emosjonell og politisk kraft.
Bilden av krig på Bonniers konsthall begränsar konsten till en roll i ett på förhand givet schema.
Kateryna Lysovenkos utställning i Helsingborg glöder.
Maleriet blir destinasjon og begivenhet når Katharina Grosse sprayer ned Munchmuseet.
Ann Lislegaard og Amalie Smith forsøger begge at indkredse det levende gennem dets modsætninger. Ikke så betryggende, men meget menneskeligt.
Maria Pasenau er rå, i alle betydninger av ordet.