Upp! Upp! Upp! Ut! Ut!
Mötet mellan Carl Eldhs gipsbyster och Ingela Ihrmans prunkande skulpturer sätter fantasin i rörelser. Utställningen avslutas med ett illavarslande varningsrop.
Mötet mellan Carl Eldhs gipsbyster och Ingela Ihrmans prunkande skulpturer sätter fantasin i rörelser. Utställningen avslutas med ett illavarslande varningsrop.
Klassiske genrer genforhandles i Melanie Kittis utæmmelige værker på Overgaden. Det er sjovt, personligt og helt vildt politisk.
Kungliga konsthögskolans avgångsutställning domineras av brus, ljud och irrationalitet. Ett uttryck för svårigheten att hitta en vettig plats i dagens samhälle?
Tal R och Mamma Andersson slår följe med 1800-talsrenegaten Carl Fredrik Hill i en underhållande utställning som kämpar med att göra ett bestående intryck.
Alt bevæger sig på Copenhagen Contemporary. Men bevægelse er som bekendt relativ, når man ikke selv kan stå stille.
Munchmuseet retrospektiv med Marianne Bratteli gjør lite for å forsvare påstanden om kunstnerskapets historiske verdi.
Daniel Steegmann Mangranés regnskogskonst gror i det småskaliga och eftertänksamma. Nu fyller han två våningar på Kiasma. Kan han få oss att vända kurs?
Kunsthall 3,14 slukker lyset med tre udstillinger som overbyder hinanden i spekulationer om dehumaniseringens afveje.
Årets afgangsudstilling på Det Fynske Kunstakademi er en samtale mellem kommende og verdenskendte kunstnere, og de har både nye og lovlig velkendte ting at sige.
Tidvis kjennes Christian Messels maktkritikk like datert som de historiske motivene han bearbeider.
En kompakt terning af maleri – fra guldalder-jam til tyk olieabstraktion – kan lige nu opleves i en kælder i København, og det føles næsten sensationelt.
Bildet er ikke unntatt utbyttingen av planetens ressurser i den gjennomtenkte fototriennalen på Henie Onstad Kunstsenter.
I valrörelsens Sverige är konstinstitutionerna politiskt ambitiösa, men konstnärligt försiktiga.
Fra samisk kunst som vil hele kolonialismens sår til spraymalte soverom og et splitter nytt museum – trange tider til tross, den norske kunstscenen har en bugnende høstmeny.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.