Helt først: du trenger den her boken hvis du bor innenfor en radius av 2000 km fra Stovner. Du bare gjør det. Det er ikke noe jeg sier fordi jeg lever i den illusjonen at absolutt alle innenfor dette landområdet har en over middels stor interesse for 40 år gammel graffiti – det har de jo som oftest ikke – men fordi genuin omsorg i forbindelse med denne typen historieskriving er sjelden, og gjør godt, uansett hvilken historie det handler om. Det utgår ganske enkelt en slags mellommenneskelig varme fra denne utgivelsen, hvor dokumentasjonen er én ting – et kjapt overfladisk blikk registrerer de tunneler, husvegger og togvogner hvor dette fortsatt foregår – men hvor presentasjonen av menneskene bak er det virkelige gullet.
Denne rapporten over 24 år med spraymaling kommer åpenbart fra innsiden, og fra et forlag som notorisk har tatt seg av de sære sidelinjene og parentesene innenfor den norske samtidskunsten. Som oftest et ansvar tatt ovenfor de nakne og de døde, men i dette tilfellet alle disse guttene som løp ut i natten for mange år siden for å markere et kulturelt, hvis ikke evolusjonært, skifte. Noen av dem gikk videre inn i forskjellige forgreninger av voksenlivet, noen er fortsatt jevnlig der ute med sprayboksene sine, og atter noen kom aldri tilbake. Noen av dem er nå å finne på galleriveggene rundt omkring. Noen av dem er legender, selv om sånne som meg aldri har hørt om dem før.
Presentasjonen av utøverne innenfor denne risikosporten får derfor også innenfor disse permene et øyeblikkelig heroisk skimmer rundt seg, og annerledes kan det ikke være. Og de har, sett fra mitt ståsted, også vært en form for pionerer – i hvert fall de som var i gang i 1984 – og helt uten heltemot kan de jo neppe ha vært, stilt overfor så mye motstand. Over tid har de så antatt formen av halvt mytiske skikkelser, et sted mellom Roald Amundsen og Robin Hood. Signaturer som alle i hver sin grad har bidratt til den visuelle krigen i byrommet over flere tiår. En krig Clear Channel aldri kan vinne, og hvor selv Oslo Sporveier sliter.
Sistnevnte sendte for tjue år siden ut en påkostet trykksak til alle tenåringsforeldre i Oslo, hvor de prøvde hardt å piske opp angst og frykt i de tusen hjem med påstander om at kjemikaliene i spraymaling kunne «gjøre ditt barn avhengig», og hvor beskjeden strengt tatt var at det å knuse fremtiden til fjortisen din var forbundet med en ikke liten grad av nytelse hos dem som tjener øvrigheten. De oppfordret til å sette seg ned med sitt avkom for å diskutere innholdet i denne merkelige miksen av hip grafisk design og totalitær propaganda. Så det gjorde jeg, for å gjøre ungen obs på desinformasjon og manipulativ språkbruk, og jeg kan ikke skjønne annet enn at de fleste ansvarsfulle foreldre gjorde det samme. Jeg har fått forslag om å sende kontonummeret mitt til folk i Burkina Faso som vil gi meg $ 1 000 000 som har vært mer troverdige, altså.
Faktum er at jeg ble så fornærmet at jeg skrev om det allerede den gang, men det har jo sjelden noen særlig påvirkningskraft å skrive sånn som det er om noe, i et for de aller fleste perifert fagblad. Det hadde den gang gått nesten 20 år siden 1984, og nå har det jaggu gått 20 år til og fjortisen min er blitt jurist.
Denne utgivelsen, som altså ikke bare er «a part of Oslo», og andre utgave i en serie med tre volumer, men også del av noe langt større, stopper kanskje på 2008, men årstallet markerer ikke noe annet enn når siste bilde ble tatt. Utenfor bokens permer fortsetter jo dette som vanlig, så det er ikke noen overdrivelse å si at selve greia så langt har hatt en viss staying power.
Min egen interesse for graffiti, som sant å si likner på min interesse for fotball (og jeg orker ikke gjøre rede for hva jeg mener her og nå, og det er heller ikke viktig), kom ikke bare rimelig seint i livet, men i tillegg helt fra sidelinja. Jeg er for gammel, mine formative år foregikk under svært annerledes premisser og innenfor andre subkulturer. Min yngste prøvde i puberteten å markere et generasjonsbrudd gjennom å fortelle meg gjentatte ganger at hiphop er mye kulere enn punk, med en voksende irritasjon over at jeg styrte unna alle muligheter for konflikt gjennom å si meg helt enig. Det er ingen tvil om at jeg er en kjedelig eldre mann liksom. Jeg hører på punkrock, ser filmer om punkrock, og leser bøker om punkrock.
Men selv om perioden 1977-81, eventuelt 75-83, både møblerte om kartet helt og har holdt historieskriverne på den kanten opptatt i en mannsalder, er det fortsatt kattemat i forhold til den globale spredningen av hiphop, og den formen for avansert graffiti og manisk tagging som har fulgt med. Fra en iglo på Grønland til jungelen i Kambodsja finner du før eller siden et par generasjoner folk som rapper til en beat, og lenge før 1984 husker jeg at Stockholmstoget pleide å stoppe i Tillberga, utenfor Västerås, hvor noen hadde gått løs med spraybokser på et plankegjerde og skrevet «Freaky» i et forsøk på rytmisk New York-kalligrafi, og i tillegg hadde malt murstein rundt det for å få plankene til å se mer street ut. Den gang var det noe å le rått av, i ettertid er det mer rørende å tenke over.
Et par ting jeg har hengt meg opp i underveis, og ikke har klart å gi slipp på, er adrenalinet bak alt dette. At det å bombe et sted med eskalerende tagging utført fortest mulig oppfyller det løftet som ble gitt med termen «action painting» lenge før noen her – meg selv inkludert – ble født. At de flater hvor dette foregår hele tiden forandrer seg og bare kan beholdes på den måten som skjer her – ved at man fotograferer det. I neste øyeblikk kan noen ha malt over hele greia – enten det er konkurrenter eller myndighetenes dødspatruljer. Nettopp der har det paradokset oppstått at Oslo kommune uvitende har bidratt til å tydeliggjøre røttene i 1950-tallets abstrakte ekspresjonisme og 1960-tallets pop art, og de motstridende tankene om maleriet som noe enten organisk med uendelig dybde, eller en svært organisert overflate. Graffiti er begge deler, særlig når noen prøver seg på å fjerne den.
Graffitisanering er i mine øyne en helt egen undersjanger, full av uventede – og i tillegg utilsiktede – effekter. På den samme tiden da jeg ble tilsendt den tidligere nevnte skremselspropagandaen om taggingens elendighet, begynte vegger hyppig å bli sandblåst idet styresmaktene prøvde å få sin intoleranse til å bli mer sexy ved å kalle den nulltoleranse. Resultatet var ofte forunderlig, da de gjerne klarte å fjerne mye av originalfargen til veggen, men aldri absolutt all spraymaling. En slags visuelle eksplosjoner av fragmenter, et helt eget kosmos av tilfeldigheter, ble det som sto igjen.
Like interessant ble det når noen prøvde å ganske enkelt male over taggingen, som oftest med en farge som ikke var den samme som veggen bak, og med tilsynelatende umotiverte kontrasterende fargeflater hengende igjen som markører for at noe ikke lenger kunne bli sett. Jeg husker med særlig glede en svart spraymaling på en lys neapelgul vegg som noen bare til dels hadde malt over med pistasjegrønn maling, slik at de svarte strekene fortsatt stakk ut som bena til en flue i en pakke smør som ellers er blitt knust under en lysegrønn fluesmekker. Jeg vet, det her er et sidespor, men det er bra for øynene å se etter disse tingene.
På samme måte som det er viktig å holde orden på begrepene. «Street art» er egentlig ikke en relevant term i forbindelse med disse tingene. Og du kan fjerne folk fra jernbanesporet, men du får ikke vekk jernbanesporet fra folk osv. Oslo Graffiti forteller ikke hele historien – og det gjør ingen annen bok heller – men den gjør den jobben den har tatt for seg. En jobb som aldri vil bli ferdig. Du trenger den her boken.