Hjemmets anatomi

Ingar Dragset har med seg Michael Elmgreen til fødebyen Trondheim med en utstilling som tematiserer hjemmet som idé.

«There are 30-40 millions nomads in the world. What a number of travellers!» står det i en av tekstene i utstillingskatalogen. Noen ganger får man følelsen av at alt snakket om den «nomadiske tilværelsen» vi sies å befinne oss i er noe overdrevet. I beste fall gjelder det snarere for en elite av kulturarbeidere. For de internasjonalt anerkjente kunstnerne Michael Elmgreen og Ingar Dragset, er dette uansett en realitet. Kunstnerne har sin base i Berlin, men har ofte sitt arbeidssted og hjem på upersonlige hoteller og flyplasser verden over. Trondheim is the place Ingar left, og det er utvilsomt en stor happening for mange når kunstnerduoen nå stiller ut i hjembyen hans. Utstillingen presenterer både tidligere og nye arbeider, og de to har i tillegg invitert med seg tretten kunstnerkollegaer til å fylle hele andre etasje av museet.

Home is the Place you Left
Elmgreen & Dragset, Ingar Dragset, Michael Elmgreen
Trondheim kunstmuseum, Trondheim
Elmgreen & Dragset, Powerless structures, Fig. 122. Foto: Anja Johansen.

Elmgreen & Dragset har i løpet av sitt nesten 15 års lange samarbeid utforsket det sterile og fremmedgjørende som preger ulike offentlige interiører og institusjonelle rom. De har stilt spørsmål ved sosiale konvensjoner tilknyttet eksempelvis fengselscellen, sykehuset, venterommet og museet. Selv om kunstnerne på pressekonferansen mer eller mindre spøkefullt uttalte at de med utstillingen ville gjøre museet mere «hjemlig», betyr ikke dette nødvendigvis hjemmekoselig. Hjemmet som idé analyseres og undersøkes på konseptuelt vis, og det går fortsatt mye i sort, hvitt og grått.

På museumsfasaden henger det et hvitt banner med påskriften «Keys under the doormat». Under den enkle IKEA-dørmatta ligger det riktignok en nøkkel, om enn ikke den virkelige museumsnøkkelen. Som i så mange av kunstnerduoens arbeider hintes det til en mulig handling, som i andre omgang nektes oss. I andre etasje møter vi stengte dører. Den ellers åpne og luftige overlyssalen er forvandlet til en trang og halvmørk hotellkorridor. Installasjonen har tittelen Do not Disturb, og de grå og ensformige dørene er utstyrt med de små skiltene man henger på dørhåndtaket når man ikke vil bli forstyrret på hotellrommet. Et ellers pedantisk rent og ryddig interiør brytes av et serveringsbrett med diverse etterlatenskaper som står på golvet utenfor et av rommene. Utklemte teposer, glidemiddel og flekkede håndduker vitner om de kroppslige utskeielsene som man kan tenke seg har foregått der inne. En krøllete papirlapp med telefonnummeret til «Call-a-boy» gjør det enda tristere.

Utstillingen viser også flere tidligere verk av kunstnerduoen, blant annet fra serien «Powerless structures». Disse består av funksjonelle hverdagsstrukturer fratatt sin funksjon, slik som to dører med sikkerhetslenke imellom, eller en køyeseng hvor den øverste etasjen er snudd opp-ned. Installasjonene vekker litt av den samme følelsen som surrealisten René Magrittes umulige landskap og portretter, men i møte med Elmgreen & Dragsets verk vedvarer ikke alltid fascinasjonen. Når man har sett det en gang, er det i grunnen ikke noe mer å utforske. Dette gjelder også for Modern Moses (2006), hvor en baby (i voks) er plassert foran en tro kopi av en minibank. Det er sikkert mange i Trondheim som ikke har sett installasjonene før og som lar seg overraske, og i så måte er det kanskje greit nok. Men jeg kan ikke la være å tenke at sistnevnte hadde fungert bedre om den var plassert ute i det offentlige rom, for eksempel ved shoppingsenteret Solsiden. I museet oppleves verket som en nokså banal kommentar.

Elmgreen & Dragset, The Incidental Self, detalj. Foto: Anja Johansen.

Med den nyere installasjonen The Incidental Self virker det som om kunstnerne etter den konseptuelle distansen og de polerte upersonlige overflatene, har fått behov for å presentere seg selv og sin utvidede homoseksuelle familie. Verket består av et hundretalls innrammede og personlige sort-hvitt fotografier fra hotellrom, homsebarer og ulike reiser. Her er Michael og Ingar som tisser synkront ute i buskene, snapshots av sammenkrøllede klær og overfylte nachspielbord dagen derpå, samt halverigerte peniser side om side med de formfullendte bakendene til klassiske skulpturer à la Winckelmann. Stemningen er løssluppen og uhøytidelig – sikkert enda mere morsomt for venner og bekjente, men likevel fornøyelig. Som en forlengelse av dette homososiale samværet betoner Henrik Olesens surrealistiske grafikkbearbeidelser (Abshied von den Eltern) og Elmar Vestners kontrastfylte skulpturer (Privy parts) løsrivelsesprosessen fra hjemmet og konstitusjonen av egen (homoseksuell) identitet. Under åpningen kunne man dessuten overvære en mannlig akt live i museumsrommet, sittende i en beige skinnstol, kun utstyrt med hodetelefoner og en bok. Opptredenen kan sees som en hyllest til Kjartan Slettemark, som dukket opp naken på sin egen utstilling på samme sted for litt over 20 år siden. Slettemark vakte nok likevel betydelig mere oppsikt.

Henrik Olesens Abschied von der Eltern i utstillingskatalogen. Foto: Anja johansen.

Utstillingskatalogen bør også nevnes: Den kan sees både som et forarbeid til og en dokumentasjon over utstillingen, og med tekst- og bildebidrag fra det tredvetalls venner og kollegaer som deltar i utstillingen, er den er nærmest et verk i seg selv. David Shrigleys ærlige og halvmakabre strektegninger fungerer like godt på museet som i bokformat, og man kan lese om bakgrunnen for Laura Horellis lavmælte video You Go Where You’re Sent som vises i et eget rom i utstillingen. Katalogen er trykket i Penguin-format, men den familiekjære pingvinlogoen er byttet ut med en et dyr som bærer sitt hus på ryggen; en snegl. Boken minner da også tidvis om Bruce Chatwins fragmentariske tekstsamling Anatomy of Restlessness. De personlige refleksjonene, historiene og anekdotene over hjemsted, tilhørighet og identitet er verdt å ta med seg hjem – hvor enn det måtte være.

Ingressbilde: Elmgreen & Dragset, Do not Disturb, 2008. Foto: Anja Johansen.

Comments