Tid og sted TBA

Utstillingen med Galleri Flig på Tag Team Studio i Bergen er en fruktbar allianse mellom det hypermobile og det stedfaste visningsrommet.

Tine Adler, Blant de øvrige verkene er det Tine Adlers My eyes are not a window to my soul – they are the ceiling leaking, 2021. Lateks, pigment og snor. Foto: Thor Brødreskift.

Som svar på stengte visningsrom våren 2020, bestemte de daværende kunststudentene Sofie Hviid Vinther og Dan Brown Brønlund seg for å ta saken i egne hender. Idéen var enkel: et hjemmesnekret popupgalleri bestående av en palle med to sammenleggbare vegger som enkelt kunne fraktes. Slik fikk studentene ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen (KMD) et utendørs visningsrom og en samlingsarena i en tid da de ellers var begrenset til egne leiligheter. På det meste rommet galleriet på én kubikkmeter hele seks kunstprosjekter samtidig.

Left Where It Belongs
Clara Mosconi, Ji Jia, Line Rolf & Zida Bruun (Unicorn Svare), Nina Eriksson, Tine Adler
Galleri Flig, Tag Team Studio, Bergen

Når Galleri Flig inntar Tag Team studio, vises verk av seks kunstnere som Vinther og Brønlund har valgt ut gjennom en open call: Tine Adler, Nina Eriksson, Ji Jia, Clara Mosconi, og duoen Line Rolf & Zida Bruun (Unicorn Svare). Det første man møter er den sammenbrettede pallen, støttet opp av et stativ slik at den står på skrått, vendt mot resten av utstillingen. På en vegg henger innrammede plakater fra Fligs tidligere events, samt for fem kommende soloutstillinger med adresse TBA. Det oransje spennbåndet som holder Galleri Flig sammen, forlenges gjennom oransje streker langs gulvet som forbinder det med de fem verkene, fordelt på tre rom. Det første møter vi i gangen, hvor Ji Jias lange og møysommelig broderte blondegardiner (Untitled, alle verk 2021) strekker seg ut gjennom vinduet og flagrer i bergensregnet som en hilsen til forbipasserende.

Blant de øvrige verkene er det Tine Adlers My eyes are not a window to my soul – they are the ceiling leaking som i størst grad får meg til å reflektere over mulighetene som ligger i de ulike utstillingsformene. Store dråper av blå akryl sprer seg fra taket nedover veggen og ut langs gulvet hvor det samler seg i pytter. Går man på let, finner man også «gjemte» små tekster som «Everything is too sore to touch I melt until I’m just a puddle of meat and tears I’m so fucking sensitive», skrevet med gjennomsiktig, duggaktig akryl i et hjørne på det ene vinduet. De store dimensjonene, og ikke minst arbeidet som må ha gått med for å lage denne installasjonen direkte i galleriet, tydeliggjør hvilke typer kunstopplevelser Galleri Flig ikke kan erstatte.

Tag Team Studios er en hvit kube i et gammelt industrilokale, Flig en ultramobil halvkube uten fast geografisk tilknytning. Brønlund omtaler galleriet spøkefullt som en speakeasy, ettersom man er avhengig av å følge aktivt med på Instagram for å få med seg hvor og når ting skjer. Galleriet tilbyr heller ingen oversikt over kommende utstillinger. (Dette visstnok først og fremst en måte å omgå kommunens strenge regler for kulturarrangementer.) Tid og sted offentliggjøres kun kort tid før det skjer, og er man ikke fleksibel er det lett å gå glipp av galleriets utstillinger. En mulig ulempe ved denne kommunikasjonsformen er at publikum hovedsakelig rekrutteres fra miljøet rundt kunstnerne, men Vinther og Brønlund forteller også om fruktbare møter med tilfeldig forbipasserende. Utstillingen på Tag Team Studio kan forhåpentlig være med på å spre det glade budskap til et enda bredere publikum.

Galleri Flig installert på Tag Team Studio, 2021. Foto: Thor Brødreskift.