Vil bedre samarbeidet mellom universitetet og museene

Kunsthistoriker Espen Johnsen har vært med på utformingen av en ny studieretning i kritikk og kuratering ved Universitetet i Oslo.

Professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, Espen Johnsen. Foto: Andreas Breivik.

– Det norske kunsthistoriemiljøet er såpass lite at man trenger samarbeid, sier professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo (UiO), Espen Johnsen. Han mener universitetet og museene har sklidd fra hverandre siden 2000-tallet. Nå er han sentral i utformingen av en ny studieretning ved UiO som er ment å bøte på dette: «Kuratering, kritikk og modernismens kulturarv». Studieretningen gir en mastergrad i kunsthistorie, og tar opp tolv studenter denne høsten.

– Vi ønsker å gi studentene innføring i en refleksjon om kunstinstitusjonene, det å kuratere, kritikk og bevaring, felt som har blitt mer profesjonalisert på 2000-tallet, forklarer Johnsen. – Studiet vil fortsatt vektlegge den kunsthistoriske teori- og fagkunnskapen og dybdeforståelsen av verk, men i tillegg gi studentene en introduksjon til disse fagfeltene.

Johnsen mener styrken til den nye studieretningen, og hva som gjør tilbudet unikt, er den kunsthistoriske kompetansen.

Studentene skal innføres i kunstkritikkens historie og selvstendige vurderinger av kunstverk og utstillinger, men fordype seg i enten «bevaring av modernismens kulturarv» eller kuratering.

Universitetet vil samarbeide med større kunstinstitusjoner om praksisopphold for studentene. Johnsen nevner Nasjonalmuseet, Henie Onstad, Munchmuseet og Riksantikvaren som mulige samarbeidspartnere.

– Vår intensjon er at studentene skal bli trent i å tenke utstillingens innhold, og ved oppholdet på institusjonene få en forståelse for den staben som er involvert i en utstillingsproduksjon.

I motsetning til utdannelser som er mer rettet mot samtidskunst, hvor det kan være tettere bånd til kunstneren, vil studiet fokusere mer på den kunsthistoriske utstillings- og kuratortradisjonen.

Johnsen fremholder kritisk distanse som viktig for å gjøre et godt forskningsarbeid, og han savner forskningsbaserte utstillinger ved de norske museene.

– Jeg har veldig tro på utstillinger hvor kuratorene, gjerne i samarbeid med andre forskere, gis god tid til å gå inn i materialet slik at de fremstår forskningsbaserte. Det trenger ikke kreve så mye ressurser, men det trengs langsiktig planlegging. Det er der jeg tror et samarbeid mellom universitetet og museene vil være smart.

Johnsen ser for seg at de nye studentene først og fremst vil være fra universitetets bachelorprogram i kunsthistorie, som ønsker å arbeide med moderne kunst, modernisme og samtid. Universitetet har fått noe midler til gjesteforelesere, blant annet innen kuratering og kritikk, men vil hovedsakelig basere seg på interne krefter.

Hva innebærer dette med bevaring av modernismens kulturarv? Hva slags modernisme er det her snakk om?

– Selv om modernismen i etterkrigsårene var global og universell, er det hovedsakelig vestlig modernisme vi her sakker om, og særlig arkitektur. Mye av den moderne arkitekturen fra 1920 og fremover, spesielt fra 1945–75, vil i de nærmeste årene bli gjenstand for gjenbruk, og vi mener våre kandidater kan bidra i den prosessen. Delvis ved at de får sterk arkitekturhistorisk kunnskap, men også ved å bli orientert i mer kreative strategier for hvordan ting kan bevares.

Læserindlæg