12. desember

Hvilke var de viktigste kunsthendelsene i 2020? I dag svarer Andreas Breivik, skribent og fast bidragsyter til Kunstkritikk.

Fra Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget 5. juni. Foto: Andreas Breivik.

Black Lives Matter-demonstrasjonen, Spikersuppa, Oslo

«Nå trenger vi kunsten mer enn noen gang!» ble et slags refreng på sosiale medier og i avisoverskrifter under koronavåren. Men selv om jeg savnet å gå på utstillinger, kjentes det langt viktigere å delta på Black Lives Matter-demonstrasjonen foran Stortinget i Oslo. Kampen mot rasisme fikk et sjeldent kraftfullt uttrykk denne dagen, og det var spesielt meningsfullt å rope «ingen rasisme i våre gater», på norsk. Så sporet det hele av i en ganske uinteressant statue-diskusjon. For kunst- og kulturinstitusjonene er det likevel nå blitt langt vanskeligere å overse kravet om mangfold.

Pablo Picasso, 2. september 1968. © Succession Pablo Picasso / BONO 2019. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

Pablo Picasso, Picasso 347, Henie Onstad Kunstsenter, Bærum

I Picasso 347opptrer kunstneren som selvtilfreds gris, fisefin og dumdristig villig til å ofre hva det skal være for å skape sine arbeider. Utstillingen var i tillegg et innlegg i debatten om bevaring av Y-blokka. Men det gikk ikke slik man håpet, og mens folk flest tumlet ut av lockdown var den norske stat godt i gang med å rive hele bygningen. Tilbake står Picassos Fiskerne i en grotesk trekasse, og ettersom kostnadene til nytt regjeringskvartal fortsetter å øke, ligger kassen an til å bli et permanent monument over den kortvarige tilfredsstillelsen av å ødelegge ting.

Fotografi fra Nils-Aslak Valkeapääs Beaivi Áhčážan (Solen, min far)1988.

Nils-Aslak Valkeapää, Áillohaš (1943–2001), Henie Onstad Kunstsenter, Høvikodden

Opprinnelig var Beaivi Áhčážan (Solen, min far, 1988) en diktutgivelse med ca. 390 fotografier fra Sápmi som Nils-Aslak Valkepää gravde frem fra museer og etnografiske samlinger. På Henie Onstad projiseres disse bildene til lydsporet fra plateutgivelsen hvor Valkepää stillferdig, nesten liketil, leser opp diktet. Sakte stiger lydsporet i volum, lette trommer holder en stødig takt, og hverken musikken eller bildeseriens rekke av mennesker og landskap virker å la seg stanse. Frem stiger et folk merket av det arktiske klimaet, av samhold og stolthet, og av undertrykkelsen de har vært utsatt for. Nærværet er intenst.

Andreas Breivik er skribent, kritiker og en av Kunstkritikks faste bidragsytere. Han har studert estetikk og litteratur i Oslo og California. Nå arbeider han med en mastergrad i kunsthistorie om norsk kunst på 1980-tallet ved Universitetet i Oslo.

For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.

Læserindlæg