24. desember

Kunstkritikks ansvarlige redaktør Mariann Enge runder av årets julekalender med tre utstillinger fra 2020 som ga henne håp.

Joar Nango, Girjegumpi / Samisk arkitekturbibliotek, 2018. Installasjonsbilde fra Festpillutstillingen 2020 i Bergen Kunsthall. Foto: Thor Brødreskift.

Joar Nango, Festspillutstillingen 2020, Bergen Kunsthall

Var denne utstillingen et vannskille? Det kjennes i alle fall slik. Og da tenker jeg ikke bare på det at Joar Nango var den første samiske Festspillutstilleren på Bergen Kunsthall. Jeg dro tilbake til Oslo med opplevelsen av at Nango og hans mange samarbeidspartnere hadde utvidet et mulighetsrom, som om de hadde ristet i kunsthallveggene og åpnet opp institusjonen, gjort den mer porøs og uforutsigbar. Dessuten var utstillingen inspirerende på et personlig plan, som referansepunkt for de fundamentale spørsmålene om hvordan vi lever, hva som egentlig er viktig, og hvordan kunsten kan fungere som en kollektiv frigjøringsstrategi.

Rosa-Johan Uddoh, Performing Whiteness 3 (Private Life Drama), stillbilde fra video, 2019.

Rosa-Johan Uddoh, She is Still Alive!, Destiny’s, Oslo

Den første utstillingen i kunstnerdrevne Destiny’s nye lokaler ved Alexander Kiellands plass tok for seg et av dette årets sentrale diskusjonsemner: den strukturelle rasismen, både innenfor kunstfeltet og i samfunnet for øvrig. I seks korte videoarbeider, med referanser til svarte feministiske populærkulturelle ikoner – forfatteren Una Marson, programlederen Moira Stuart, sangerne the Supremes og Beyoncé, samt tennisstjernene Venus & Serena Williams – iscenesetter britiske Rosa-Johan Uddoh seg selv i ulike roller, med en blanding av sylskarpe observasjoner, humor, musikalitet og finurlige absurditeter. Hun har til stadighet blikket festet direkte i kamera. Som for å etablere en allianse, tvinge frem en respons?

Georg Óskar, Your Dream is Dead, installasjonsbilde fra Noplace, 2020. Foto: Kristian Skylstad.

Georg Óskar, Your Dream is Dead, Noplace, Oslo

Jeg pleide å fleipe med at Noplace, som har vært en uvurderlig del av Oslos kunstnerdrevne scene de siste ti årene, var stampuben min. En gang i tiden var det jo alkoholservering og intens sosialisering på åpninger. Men til tross for at vi bare var fem-seks personer til stede for å høre den oslobaserte islandske kunstneren Georg Óskars diktopplesning på gebrokken engelsk, var besøket mitt i utstillingen hans en søndag i oktober et slags høydepunkt for kombinasjonen av kunst og menneskelig interaksjon. Både på grunn av den intime, sårbare stemningen, og fordi jeg fikk snakket med kunstneren om nesten hvert eneste bilde – malerier i spennet mellom tegneserie og abstraksjon, hvor isolasjon og ensomhet var skildret med en blanding av hverdagslig desperasjon og galgenhumor.

– Mariann Enge tiltrådte stillingen som ansvarlig redaktør for Kunstkritikk i august i år, etter å ha vært konstituert siden februar.

For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.

Læserindlæg