Masterklassen fra Kunstakademiet i Tromsø stiller ut side om side med bachelorklassen i utstillingen I Was Listening To You på Tromsø Kunstforening (Romsa Dáiddasiida). Fasaden til det gule, store museumsbygget, som også huset fjorårets avgangsutstilling, har nylig gjennomgått en transformasjon: en grønn netting har blitt tredd over store deler av bygget. Hvorfor? Vel, for å hindre en koloni med fjærkledde klimaflyktninger – krykkjer – fra å slå seg ned. Denne iøynefallende og dramatiske intervensjonen er ikke et sidespor, tvert i mot leder den oss rett inn i det aller første verket, som er plassert nettopp på utsiden av museumsbygget.
Maija Liisa Björklunds lydinstallasjon Wordly Currents er installert i naustet som står igjen etter Søssa Jørgensen og Geir Tore Holms retrospektiv Samarbeid 1993 – 2018. Inni naustet har Björklund gravd et cirka én meter dypt hull. Høyttalere som omringer gropa drives på strøm fra et solcellepanel. Én kontaktmikrofon og to retningsstyrte mikrofoner tar opp lyder fra naustet og omgivelsene rundt. Huket ned i gropa lytter jeg til det mangefasetterte og kaotiske lydlandskapet som omgir Tromsø Kunstforening mens jeg observerer lagene med materie, adskilte, men likevel tettpakkede. Musèparken er en forlengelse av Finngamsletta, et kulturminneområde der samer og kvener pleide å bo. Når de utrydningstruede krykkjene samtidig krever sin plass i verket, vikles nye historier om stedet vi befinner oss på inn i de gamle.
På innsiden av museumsveggene innhentes vi straks av den klassiske avgangsutstillingsstrukturen, der studenter får tildelt et rom eller en del av et rom hver. I Sundsalen, finner vi Anna Hesters installasjon Unidentified Notions of The Norm / A Blessing. Hesters gjenskapelse av en klassisk TV-stue er både gjenkjennelig og fremmed: sofaer, bord, bokhyller og vegglamper laget av transparent plast holdes luftige ved hjelp av små vifter. Hesters katalogtekst skildrer et opprør mot den prefabrikkerte hverdagslighetens kontroll over livene våre. Gjennom å gestalte møblene i luft og plast, gjør Hester objektene vi omgås til daglig gjennomskinnelige og lette og opphever antydningsvis den industrielle okkupasjonen av livet.
I andre enden av rommet presenterer Hakkyung Son verket Color, the Memory of Sadism. Son har designet et eget system som tildeler personer en spesifikk farge og store print som henger på veggen portretterer menneskene som testen har blitt utført på. I stedet for å portrettere folks ansikt, har Son funnet objekter som minner henne om personen hun portretterer – brusbokser, blomster, sommerfugler, sjokoladepapir – og satt dem sammen til kaleidoskopiske motiver i ulike paletter. Jeg setter pris på at prosessen er et synlig element i det ferdige verket, men selve installeringen av fargestasjonen, som er fordelt utover nedleggbare bord dekket med hvit duk, oppleves noe halvferdig og uengasjerende.
Fra det første rommets lyse og sterile miljø leder en stor døråpning oss inn i mørket og Øistein Sæthren Dahles Tyst Aske. En vegg er tapetsert med enorme analoge fotografier, noen er helt svarte, andre er blodrøde. De er spikra lemfeldig opp på veggen som et gigantisk lappeteppe, lag på lag. En rad med overeksponerte landskapsbilder stikker seg ut. Landskapsmotivene er falmet, som om de var vage minner. Store, frittstående fotografier er også plassert på gulvet og henger på to andre vegger. Installasjonen er basert på fotoarkivet til en nær venn av kunstneren som ikke lenger er her, og ledsages av et lydspor med opplesninger av korte filosofiske betraktninger. Ordet omsorg går igjen, både på lydsporet og skriblet bakpå et bilde som står sammenkrøllet på gulvet. Det er nærliggende å tenke at verket springer ut av kunstnerens egen sorgprosess, bearbeidelsen av tapet av vennen.
I Remembering the Gods of Ancient Grease har Henrik Sørlid teppelagt gulvet og konstruert et særdeles delikat oppheng som holder seks store digitale collager av arkeologiske funn fra svunne tider, nærbilder av innvoller, reptilskinn, planter og digitale glitcher. Ellers inngår sakkosekker og en essayistisk videoinstallasjon som viser arkivbilder fra TV- og film som blør over i hverandre, omfavnet av et suggererende lydbilde fra to headset. En mørk og forvrengt stemme leser opp en nokså tung teoretisk utlegning om kunnskap som ødelegges og som gjenoppstår med ny mening. Til tider er det vanskelig å henge med og jeg tar meg i å lengte etter en fjernkontroll med pause- og spoleknapp.
Ut av Asma Armands billedvev The Mirage, som er montert i taket i et hjørne av rommet, tyter en lang hårmanke. Bak teppet henger portretter i svart-hvitt som viser tre kvinner med ansiktene tildekket av mindre tepper i samme rødfarge. Gjennom korte tekster presenterer installasjonen historier fra livene til ulike Zeybaro-kvinner, en hverdag preget av undertrykkelse og vanskelige leveforhold. Kunstneren stiller spørsmål ved hvorfor vi ikke hører om Zeybaro-kvinnene og livene de lever. Hva lytter vi til? Og hva hører vi ikke om? Spørsmålene blir med opp trappa til andre etasje, hvor vi finner Annika Selliks En Météo du Sens – On longing for an onomatopoetic eutopia dans une langue étrangére. Sellik har laget et gulv av tynne, lyse planker. Plankene knirker hjemmekoselig under føttene mine, og det ubehandlede tredekket skaper en lun stemning. Når jeg setter meg ned på gulvet, forplanter vibrasjoner fra to skurrete transdusere seg via plankene til kroppen. På gulvet ligger en publikasjon med korte narrativer. Noen av tekstene er skrevet på estisk, andre på fransk og engelsk. Sellik skriver blant annet om hvordan vinden får minner til å dukke frem, altså hvordan den fungerer som et slags minneverktøy, og reflekterer rundt forlengelser av kroppen i relasjon til resonans.
Pei-Han Lins If I Were Standing In Your Shoes ser på opprettholdelsen av kolonimaktstrukturer i norsk politikk. En video viser ansikter til politikere, forfattere og kunstnere med samisk og taiwanesisk opprinnelse, som smelter over i hverandre. Informasjon om politiske avtaler inngått mellom Norge og Kina, som påvirker personer med taiwanesisk bakgrunn ruller over en skjerm. Hvis Norge ønsker å rette opp i sin egen kolonihistorie, hvordan gjøre dette når de fortsatt er involvert i avtaler som hjelper Kina med å opprettholde kolonialistisk makt over taiwanesere? spør kunstneren. Installasjonen inkluderer også tre lydverk: to intervjuer med henholdsvis kunstner Hans Ragnar Mathisen (Keviselie) og DJ og produsent Charlotte Bendiks, som reflekterer omkring sin samiske og kvenske identitet, og ett der Lin selv løfter frem fellestrekk mellom samisk og taiwanesisk kolonihistorie.
En må forbi to moltongardiner for å entre Phoebe Jaspés lavender milk on sat-urn. En stor videoprojeksjon viser et innbydende 3D-animert univers. Menn i dress med stresskofferter flyter rundt i vektløs tilstand, omgitt av bananer, takeaway-emballasje og neonskilt. Det dystopiske blander seg med det drømmende. En 3D-printet, døende Aleksander den store står på en pidestall og lyses opp av en regnbuefarget lysstråle. På bakken står en TV som viser bilder fra noe som ligner en annen planet. På et ark er det skrevet en matematikkformel ved siden av en tegning av en satellitt som har den samme konturen som bysten. Aleksander den store udødeliggjort og sendt ut i verdensrommet. Er alt og alle blitt til satellitter, kretsende rundt i kosmos? En ting er sikkert: i dette rommet vil kroppen min være.
Masterutstillingen bærer preg av en vilje til å stille grunnleggende spørsmål som hvilke sannheter vi lytter til, og hva de gjør med oss og vår forståelse av verden. Om det er en hake ved den, er det mangelen på dialog verkene imellom i kurateringen av utstillingen. De vokter sine respektive territorier iherdig, noe som tyder på at prosjektene kanskje har vært for individuelt drevet frem. Flere av bachelorstudentene bidro imidlertid til å bryte ned disse verksbarrierene; gjennom performancer som responderte på og interagerte med medutstillernes verk, skapte de en tiltrengt bevegelse gjennom rommene og sosiale møtepunkter som bidro til å åpne opp. Og det er jo en forutsetning for å oppdatere verdensbildet sitt.
