Etter 15 år på ulike adresser i skyggen av de polerte høyblokkene i Bjørvika, har Kunsthall Oslo nå flyttet inn i nye lokaler på Tøyen, en bydel øst i Oslo sentrum.
– Vi har hatt en rytme der vi muterer omtrent hvert tredje eller fjerde år, og dette er fjerde gang vi flytter og endrer formen på virksomheten, forteller kunsthallens leder, Will Bradley, da jeg er innom en tur tidligere denne uken for å slå av en prat og få en omvisning i de nye lokalene, som innvies med en utstillingsåpning i kveld.
Tilpasning har preget Kunsthall Oslo siden de åpnet i 2010, i lokaler eid av Oslo S Utvikling. Bradley og samarbeidspartnerne hadde sett for seg et visningsrom med navnet Instrument, både som en anerkjennelse av rollen de spilte i byutviklingen, og som en henvisning til Brechts idé om at kunsten ikke er et speil, men en hammer.
Navnet Kunsthall Oslo kom fra utviklerne. For Bradley har det vært både nyttig og misvisende.
– Det har gitt oss verdighet, troverdighet og alvor, og vi har forsøkt å leve opp til det. Samtidig har det alltid vært en åpenbar fiksjon. Alle som har vært i rommene våre, har skjønt at vi bare delvis har vært en kunsthall.
– Da vi startet, var ideen om en kunsthall særlig knyttet til internasjonal samtidskunst og å koble det lokale og det internasjonale. Men nesten umiddelbart åpnet andre institusjoner lignende rom, og den posisjonen vi hadde identifisert, var plutselig tatt.
Det førte til at kunsthallen dreide mot det Bradley beskriver som «en mer sosiologisk og historisk tilnærming».
– Vi gikk inn i arkiver, loft og glemte historier, særlig 1960- og 70-tallet og den norske avantgarden.
Resultatet var blant annet utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di i 2013, den første større samleutstillingen om norsk kunst og kvinnekamp fra 60-tallet til 80-tallet, kuratert i samarbeid med Eline Mugaas og Elise Storsveen. Etter det fulgte en rekke utstillinger med kunstnere fra denne generasjonen, som Elisabeth Haarr og Willibald Storn.
I en annen fase, mens Munchmuseet forberedte flyttingen til Bjørvika, samarbeidet kunsthallen med museet om utstillinger med blant andre Käthe Kollwitz og Andy Warhol, prosjekter Bradley i dag beskriver som «absolutt verdt bryet, men litt absurde for en så liten institusjon».
– Vi ble nærmest en mini-institusjon som fylte noe av tomrommet mens de store museene var stengt. Da de åpnet igjen, var det meningsløst å fortsette i den retningen. Vi kunne ikke konkurrere.
Så de vendte seg mot det mange mente de burde ha gjort hele tiden: soloutstillinger med unge kunstnere fra Oslo. Derfra begynte de å se mer på dynamikkene i kunstfeltet, hvordan mennesker blir kunstnere, hvilke sosiale strukturer som virker på dem, og hvorfor kunstverdenen ikke fanget opp den kreative energien i musikkmiljøet på sosiale medier og den yngre kulturen i Oslo sentrum.
– Kunstfeltet trenger de glamorøse, internasjonalt orienterte navnene, de holder ilden levende. Men vi har hele tiden vært mer opptatt av å stelle med grasrota.
– For oss har det internasjonale først og fremst handlet om inspirasjon, ikke konsum. Du kommer ikke til Kunsthall Oslo for å få et sammendrag av hva som skjer i Europa.
Høye leiepriser
Bradley legger ikke skjul på at penger er hovedårsaken til at de nok en gang har flyttet på seg.
– At vi er her nå, er et uttrykk for det langsomme presset som oppstår når støtten ikke er indeksregulert. Finansieringen vår har i beste fall økt med én prosent i året, mens inflasjonen har vært mye høyere.
Frem til 2016 var husleien til kunsthallen sponset av Oslo S Utvikling. Siden 2017 har de vært på statsbudsjettet, men samtidig har de betalt markedsleie. Og leieprisene i området har doblet seg i løpet av årene kunsthallen har holdt til der. Da de sa opp kontrakten var leien på 900 000, så da de fikk signaler fra eier om at en økning sto for døren, takket de for seg.
– Vi møtte gårdeier for rundt halvannet år siden og forsøkte å forklare hva vi ville gjøre. Vi viste dem bilder fra ungdomsprosjektet vårt, gatefesten, med hundrevis av unge mennesker som danser. Det var vårt beste kort. Men i ettertid skjønte vi at de sannsynligvis ikke så verdien i det. De så bare mennesker uten kjøpekraft.
Bradley mener mange sammenlignbare kunsthaller og visningssteder havner i samme situasjon. Konsekvensen er at de går ned til to utstillinger i året for at økonomien skal gå opp.
– Vi ville helst unngå det. Ved å flytte hit sparer vi et par hundre tusen kroner i forhold til den gamle kontrakten, og antakelig syv–åtte hundre tusen sammenlignet med det en ny kontrakt i Bjørvika ville kostet. Det er et kontrollert og mer bærekraftig valg.
Liveprogram kommer
En annen viktig fordel med lokalene på Tøyen er at de nå har tilgang på et større fellesrom hvor de kan ha konserter og andre live-arrangementer.
– Det var avgjørende. Vi kunne fått litt mer gallerirom for litt mindre penger, men uten disse mulighetene. For oss er eventrommet veldig attraktivt.
Fra neste år håper Bradley liveprogrammet kan bli en fast del av virksomheten. Han ser for seg en frekvens på én gang i måneden, og at enkelte av arrangementene kan dekke sine egne kostnader. Han håper også å få inn en ekstra person som kan drive programmet.
Bradley tror det er en fordel at de nå holder til i en del av byen hvor det meste av bebyggelsen er boliger. Området er gentrifisert, men fortsatt mer sammensatt enn Bjørvika.
– Vi ønsker å bli mer åpne og mer vendt mot nærmiljøet. Da hjelper det å være et sted hvor et slikt fellesskap faktisk kan oppstå. I Rostockgata var det nesten ingen grunn til å være der hvis man ikke skulle til oss, eller Barry’s Bootcamp. Mange tusen mennesker jobber i Barcode, men nesten ingen blir igjen etter arbeidstid.
– Mange av de unge som kommer til ungdomsutstillingene våre, sommerskolene, gatefestene og workshopene, bor i nærheten. Vi er ikke nødvendigvis så mye nærmere dem geografisk enn vi var i Bjørvika, men det gir langt mer mening at vi er her når målet er å jobbe med yngre mennesker.
– Nå har nesten alle institusjoner i Oslo et ungdomsråd, et ungdomsprosjekt eller et ungdomsprogram. Det er fantastisk. Men det som skiller seg ut med modellen vår, er at ungdommene ikke bare kommer og ser på kunst, de lager programmet. For oss er det et politisk spørsmål, et spørsmål om hvem som faktisk får være med på å forme institusjonen.
Gruppeutstillingen The Unfolding, med verk av Mariem Abutaleb, Tauba Auerbach, Naum Gabo, Samia Halaby, Magnus Rakeng, Zarina Saidova og Gerd Tinglum, åpner i kveld i Kunsthall Oslos nye lokaler i Kjølberggata 21 på Tøyen.
