Tuttgubbar och hängpattar
Sarah Lucas samhällskritik blir buskis på Kiasma.
Sarah Lucas samhällskritik blir buskis på Kiasma.
Arktisk fotoutstilling på Frakt henvender seg til et blikk som vil vite før det ser.
Skönhet och fasa i Lina Selanders utställning på Marabouparken.
Der er ikke plads til mere, ikke flere ord eller underlige karakterer. Og det må være noget af et chok at træde ind på Louisiana, hvis man er uforberedt på, hvad Marisols kunst kan.
Morten Andenæs stirrer banalitetene i senk på Galleri Riis.
Babel i Trondheim har åpnet i nye lokaler, og forsterker grunntonen med dyp bass og vedvarende ekko.
Kan turbinhallen på Tate romme annet enn monumentale one-linere? Máret Ánne Sara prøver.
Aleksandra Domanović sporer forbindelserne mellem tekno-optimisme og fortidige nationalistiske drømme.
Standard sier farvel til sine nåværende lokaler med Shikh Sabbir Alams uthaling av øyeblikket.
Med øje for porøs oldtid og brutal olieudvinding zoomer Alia Farid ind på det kuwaitisk-irakiske grænseland. Nænsomt, men også lidt didaktisk.
Lutz Bacher ryster værker ud af ærmet på en uanstrengt måde, som er umulig at fake.
Hannah Heilmann zoomer inn på smulene av den hjemlige eksistensen på Pachinko i Oslo.
Kunstkritikks ansvarlige redaktør, Mariann Enge, ser tilbake på et år med følelsesstormer, minnearbeid og lukten av treverk i hendene.
Är döden det enda sanna? Kunstkritikks svenska redaktör om sitt år i konsten.
2025 var kosmologiernes år. Kunstkritikks redaktør i København elskede den skramlede, den rævesnu og den helt tyste.
Middelalder-psykedelia på jutevev slo hull i veggen og tiden for Kunstkritikks norske redaktør, Stian Gabrielsen.