Neutralt blik?
Familieportrætter eller en del af en større fortælling? Svensk-etiopiske J.G. Arvidssons vibrerende malerier hæmmes af Galleri Nicolai Wallners vage formidling.
Familieportrætter eller en del af en større fortælling? Svensk-etiopiske J.G. Arvidssons vibrerende malerier hæmmes af Galleri Nicolai Wallners vage formidling.
Per Barclays retrospektiv på Henie Onstad er best når kunsten er fininnstilt på skjøre balanser – mellom kreativ gnist og tradisjon, tilbakeholdenhet og ekspressivitet.
På Borgenheim Rosenhoff er Bjarne Melgaard mer gjerrig på seg selv enn han pleier, men også mer sentimental.
Sara-Vide Ericsson och Tilda Lovell möts på en mörk plats där de vanliga trygga gränserna inte gäller. Men Bonniers konsthalls iscensättning går ut över verken.
Jessie Kleemann er pludselig overalt, intens, sart og kødelig. To parallelle udstillinger viser, at kropslighed både er hendes største styrke og svageste led.
Miriam Kongstad rækker en punket fuckfinger mod snærende kønsnormer og performer feminin sårbarhed i sin første udstilling på Gas9Gallery.
Signe Johannessen lengter etter hybride anatomier og en mer primal væren på Oslo Kunstforening.
På Malmö Konsthall får besökarna en direktlänk in i Roman Signers hjärna – och ett svårt fall av fomo.
Børre Sæthre gjør cruisingsteder til åsted for allmenn voyeuristisk fornøyelse.
Målare, tecknare, museichef, tänkare… Den rumänske renässansmannen Horia Bernea visas i en förtätad och drömsk retrospektiv på Kohta i Helsingfors.
I gruppeutstillingen A Body of Memory ivrer Kunsthall Trondheim etter å føre ordet på vegne av en kunst som klarer seg utmerket på egen hånd.
Halvor Rønning temmer det glupske maleriet med overmalinger. Igjen står bilder fulle av selvtvil.
Fra samisk kunst som vil hele kolonialismens sår til spraymalte soverom og et splitter nytt museum – trange tider til tross, den norske kunstscenen har en bugnende høstmeny.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.