Nå også arkitekt
Kim Hiorthøys undrende finérkonstruksjoner gjør følelsen av å ikke helt kunne sette fingeren på noe til fysisk opplevelse.
Kim Hiorthøys undrende finérkonstruksjoner gjør følelsen av å ikke helt kunne sette fingeren på noe til fysisk opplevelse.
Menneskets transformasjoner er hva det handler for Anders Holen. Denne gangen kommer formen også innenfra, fra en hjerne i oppløsning.
Ingerid Kuiters’ utstilling på Femtensesse snakker om gleden ved å gi noe tilbake til erfaringen.
Jeannette Ehlers bearbejder en vigtig fortælling om den koloniale arv. Udstillingen er bedst, når den ikke udpensler eller forklarer for meget.
På Documenta 15 står nätverkandet i centrum.
Det var rekordår, järnridå, Vietnamkrig, Fem myror och Pippi Långstrump. I Kalmar mönstras svenska barntelevision från 1960- och 70-talen.
Berlinbiennalen overser at kunsten ikke trenger å være didaktisk.
Forbindelsen mellem Adam Christensen og Ursula Reuter Christiansen er godt set og rigtig øm at se på.
Åpningsutstillingen på Nasjonalmuseet iler til for å bekrefte museets nye inkluderende image. Resultatet er institusjonens hodepine i krystallisert form.
På Neue Nationalgalerie är Barbara Krugers flörtiga pingpong med samtiden utbytt mot tungsinne.
I Dakar kommer kunsten af en følelse af absolut nødvendighed. Det gør Dak’Art til en biennale, der holder sammen på et helt kontinent.
Samlingsutstillingen ved det nye Nasjonalmuseet er en rik opplevelse. Samtidig er en flair og viten som tidligere satt i veggene, tapt for alltid.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.