Det blir verre
Gardar Eide Einarsson ser samtidskunstens politiske ambisjoner i kortene.
Gardar Eide Einarsson ser samtidskunstens politiske ambisjoner i kortene.
Marianne Heier skaper moderne overgangsfortellinger ved å puste liv i forbilder fra antikken.
Marguerite Duras möter Ingmar Bergman på en enslig ö i Stockholms skärgård.
Må mennesket gi opp sin frihet i bytte mot sikkerhet? spør kurator Jacob Lillemose i sin debutroman.
I sex decennier har Sinikka Kurkinen skapat stora verk utan att bry sig om omgivningens krav.
Kiyoshi Yamamoto leser materialet som et partitur heller enn å tvinge på det en form.
Alex Da Cortes vrangbilleder af amerikansk kultur er syntetiske, så det hviner i tænderne, men heldigvis også med en blød melankolsk bund.
Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas puster liv i den bohemske lengselen etter en tilværelse bortenfor fornuften.
Marco Bruzzones havmalerier reflekterer over vårt naturforhold med en blanding av ironi og sorg.
På Marabouparken kryper naturen nära inpå.
I Jakob Kudsk Steensens digitale sump behøver du ingen waders. Trods imponerende teknologi føles naturen på de store skærme velfriseret som en parcelhusplæne.
Udstillingen Mama Mia indfanger dansens intimitet, men savner popmusikkens præcision.
Kommunen vurderer igjen å selge det over hundre år gamle kulturbygget i Muségata 2, som blant annet huser byens kunstforening.
September Sessions visar att när konstscenen får en tydligare identitet så riskerar den också att sluta sig.
Copenhagen Contemporary iscenesætter grønlandsk samtidskunst som var det debatindlæg, snarere end billedkunst.
Marknadens grepp om kulturen hårdnar, samtidigt som motståndet mot kommersialismen försvagas. På söndag är det val i Sverige.