Vi skal bare dø, liksom
Marco Bruzzones havmalerier reflekterer over vårt naturforhold med en blanding av ironi og sorg.
Marco Bruzzones havmalerier reflekterer over vårt naturforhold med en blanding av ironi og sorg.
På Marabouparken kryper naturen nära inpå.
I Jakob Kudsk Steensens digitale sump behøver du ingen waders. Trods imponerende teknologi føles naturen på de store skærme velfriseret som en parcelhusplæne.
Udstillingen Mama Mia indfanger dansens intimitet, men savner popmusikkens præcision.
Centre Pompidous utställning om Weimarrepublikens estetik är full av liv och onda aningar.
Kim Hiorthøys undrende finérkonstruksjoner gjør følelsen av å ikke helt kunne sette fingeren på noe til fysisk opplevelse.
Menneskets transformasjoner er hva det handler for Anders Holen. Denne gangen kommer formen også innenfra, fra en hjerne i oppløsning.
Ingerid Kuiters’ utstilling på Femtensesse snakker om gleden ved å gi noe tilbake til erfaringen.
Jeannette Ehlers bearbejder en vigtig fortælling om den koloniale arv. Udstillingen er bedst, når den ikke udpensler eller forklarer for meget.
På Documenta 15 står nätverkandet i centrum.
Det var rekordår, järnridå, Vietnamkrig, Fem myror och Pippi Långstrump. I Kalmar mönstras svenska barntelevision från 1960- och 70-talen.
Berlinbiennalen overser at kunsten ikke trenger å være didaktisk.
Det prøver Kim Laybourn å finne ut på Billedkunstnerne i Oslo.
Transkaukasiske filmdigte, en science fiction-retrospektiv og en udstilling vævet af nervetråde. Det danske kunstefterår dirrer.
I valrörelsens Sverige är konstinstitutionerna politiskt ambitiösa, men konstnärligt försiktiga.
Fra samisk kunst som vil hele kolonialismens sår til spraymalte soverom og et splitter nytt museum – trange tider til tross, den norske kunstscenen har en bugnende høstmeny.