Visuell samtidshistoria
På Index lämnas besökaren ensam mellan en omfångsrik blombukett, och Willem de Rooijs paneler med tidningsbilder från olika kollektiva manifestationer.
På Index lämnas besökaren ensam mellan en omfångsrik blombukett, och Willem de Rooijs paneler med tidningsbilder från olika kollektiva manifestationer.
I David Lieskes utstilling Fantôme Mains Sur på VI, VII, brukes etterkrigsarkitektur som koreografi for en erotisk union mellom tonerpuver og tyrkisk mykporno.
Masterutstillingen ved Kunsthøgskolen i Bergen etterlater ingen tvil om at «nymodernismen» for alvor er etablert som foretrukket arbeidsform hos mange yngre kunstnere.
Den samtidsdiagnosticering, man møder på Møstings Hus i Heine Kjærgaard Klausens udstilling gør ondt – men på den gode måde.
På gallerierna i Stockholm presenteras ett måleri, vars kritiska hållning och motstånd bygger på en minnesstruktur påminnande om arkivets.
Omfattende, flot og rørende. Statens Museum for Kunst graver på What’s Happening i kunsten fra 1965-1975. Men hvad sker der med kurateringen af Lene Adler Petersen og Bjørn Nørgaards værker?
På Annaellegallery rör sig Olof Inger mellan skulptur, installation och film, men tenderar att fastna i utforskningen av energins kretslopp.
I Carlos Garaicoas utställning på Museet for samtidskunst i Oslo dominerar rummets politik, medan rummets poesi blir osynlig eller glömd någonstans i processen.
En lesning av James Joyces Finnegan’s Wake i regi av den spanske kunstneren Dora García viser at fortolkninger av kunstverk kan være plausible, men aldri tilstrekkelige.
Frederick Kiesler visas i en brett upplagd utställning på Tensta Konsthall. Från hans mångformiga konstnärskap utgår en alternativ tradition där gallerirummet förstås som eter och media.
Matt Keegans utstilling på Rogaland kunstsenter består av tidligere arbeider gjenskapt i papp. Det oppleves ikke som en reduksjon, men en invitasjon til nye oversettelser.
Utstillingen Incidental Insurgents på OCA i Oslo speiler en politisk-filosofisk poetikk der vekten alltid ligger på en postulert fremtid.
Paula Regos malerier bobler ut av Munchmuseets fortelling og danner sin egen kanon.
Hovedutstillingen ved Veneziabiennalen er en spiritistisk seanse hvor åndene uteblir.
For hvis skyld er afgangsudstillingen? Studerende kritiserer Kunsthal Charlottenborgs nye publikumspris.
Mange av paviljongene på den 61. Veneziabiennalen klarer å heve seg over den utdaterte nasjonale biennalestrukturen.