Djævleræs
Kollektivet YEARS’ udstilling er frustrerende, som et konsolspil uden regler. Ond og god på samme tid.
Kollektivet YEARS’ udstilling er frustrerende, som et konsolspil uden regler. Ond og god på samme tid.
En kaffekopp møter høyteknologiske missiler på et messebord i Nikita Teryoshins utstilling på Fotografihuset.
Thora Dolven Balke og Lila de Magalhães skaper en helhet som skjærer i øynene på Entrée i Bergen.
Det private er poetisk i Lene Adler Petersens tidsløse fotografier af samhørighed og fremmedgørelse.
Kerstin Brätsch’ psykedeliske maleri på Munchmuseet er ekstase og arbeid på en gang.
Cecilie Norgaard på O-Overgaden er maleri om maleri på den bedst tænkelige måde.
Vivan Suter förvandlar Moderna Museet Malmös turbinhall till en djungel.
Mickael Marmans energibomber fisker oss opp fra doomscrollingens avgrunn.
Frederik Næblerøds ønske om at dominere hele Arken fylder lige så meget som de alt for mange værker. Det fører ikke noget godt med sig.
Vad händer när kroppen faller samman? Goldin+Senneby är kända för sina konceptuella kurragömmalekar. Nu har de gjort sin mest personliga utställning hittills.
I ringreven Ole John Aandals lure bilder på Oslo Kunstforening finnes det noe nesten paradoksalt genuint.
Det langsomme bløtdyret får kjørt seg i Markus Li Stensruds utstilling på Isca.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.