Hviskeleken
Tegnetriennalens feiring av tegning som eget medium er opplagt anakronistisk. Da hadde det hjulpet å spisse blyantene.
Tegnetriennalens feiring av tegning som eget medium er opplagt anakronistisk. Da hadde det hjulpet å spisse blyantene.
Objekterne er forsvundet fra Simon Dybbroe Møllers vitriner i Palace Enterprise. Desto stærkere står længslen efter dem tilbage.
Gruppeutstillingen NoFear på Podium bringer de moralske implikasjonene av menneskets teknologiske overmot til torgs.
Maskinæstetik møder bizarre biotoper i Silas Inoues futuristiske set up i Horsens.
Miriam Hansens atmosfæriske utstilling på Kunstnerforbundet strekker ut sine usynlige hender og masserer selvbildet vårt på de rette stedene.
Ryoji Ikedas utställning i Helsingfors är perfekt utförd känslomässig manipulation.
Den brittiske konstnären Morgan Quaintance visar två av sina bästa filmer på Konsthall C i Stockholm.
Venner, kolleger, kunstnere og aktivister. Apolonia Sokol skaber radikale modstandsformer gennem portrætmaleriet.
Der er blødt, bolsjefarvet og underfundigt på Hannah Totickis lidt for pædagogiske udstilling om et arbejdsmarked, der er blevet det moderne samfunds religion.
Kvae & Bark serverer gastronomisk håndverk på høyt nivå, men med en streng bismak av kommende kriser.
På Fotogalleriet i Oslo retter Akademi for rytmorfologi oppmerksomheten mot de visuelle omgivelsene i et spenningsfylt grenseområde.
Efter några års uppehåll är Willem Andersson tillbaka med ett måleri där angiverisamhället lurar runt hörnet.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.
Fiklingens estetikk får monumental form i Cory Arcangels klokkespill til Kistefos skulpturpark.