Basil, bit för bit
Alexander Basils självporträtt på Nevven i Göteborg är lika mångfacetterade som en låt av ABBA.
Alexander Basils självporträtt på Nevven i Göteborg är lika mångfacetterade som en låt av ABBA.
Cao Feis udstilling på Charlottenborg er lidt for tung at være i, men trods alt et besøg værd.
Hennes nya bok ger en värdefull lektion i kärlekens betydelse för konstruktionen av rashierarkier.
Victor Lind aktiverer deg som medmenneske i så høy grad at det er vanskelig å være betrakter.
To Jon Rafman-udstillinger i Berlin tyder på, at post-internet-kunstens amoralitet er på vej tilbage. Eller at de unge er trætte af identitetspolitik.
Maya Eizin Öijer och Andréhn-Schiptjenko firar trettio år tillsammans med en utställning om döden.
Michael O’Donnells utstilling på Oslo Kunstforening blir sittende fast i ryggraden.
Kodes ellers prisverdige utstilling med skeiv kunst skjemmes av prosjektets kortsiktighet.
I ett högborgerligt hem på Östermalm visas en utställning med enbart svarta kvinnliga och icke-binära konstnärer. Den både skaver och utmanar seendet.
Med Riget Exodus genskaber Lars von Trier sit nikotingule billede af Danmarks største hospital. Satiren fordrives desværre af diverse forhistoriske blikke på verden.
Lyonbiennalen är en välbekant mix av surrealism, välgjorda animationer och arkivfynd. Är en bekväm utsikt mot undergången allt konsten har att erbjuda?
Et udstillingsmaraton i en svømmehal ligner kuratorens våde drøm, men det er på bekostning af kunsten.
September Sessions visar att när konstscenen får en tydligare identitet så riskerar den också att sluta sig.
Copenhagen Contemporary iscenesætter grønlandsk samtidskunst som var det debatindlæg, snarere end billedkunst.
Marknadens grepp om kulturen hårdnar, samtidigt som motståndet mot kommersialismen försvagas. På söndag är det val i Sverige.
For Maritea Dæhlin er gesten av større betydning enn ordet som betegner den.