Slør av lys

Tittelen på Martine Poppes første utstilling på Isca er nesten inspirerende intetsigende: The Weight of Water. På mange måter matcher den perfekt de lysmettede landskapene hennes i olje på seilduk, basert på foto hun har tatt av norsk natur og manipulert digitalt. Hun maler presist og i en stort sett nokså redusert og blek palett, nesten tilstrebet anemisk, noe som flater ut bildet og gir lyset hovedrollen: hvordan det brytes og moduleres av kameralinsen, skydekket og særlig vannflatene.

De større bildene gir mer enn de små, som er litt generiske både i komposisjon og fargebruk og ikke like umiddelbart stiller fokus på det optiske dramaet. De beste bildene er And make a garden wilder than the wild, tittelverket The weight of water og We could tell which way the wind blew (alle verk 2026). De to førstnevnte plasserer noen trekroner i forgrunnen som gjør jobben som lysfangere. Bladverket er et udifferensiert, ulmende vekselspill av blågrønt og lilla, men med et skarpt omriss som gjør at det avtegner seg mot andre sjikt i bildet. Det ligner perforerte tekstiler hengende over bildet og får meg til å tenke på Mari Slaattelids Sleepless-serie. The weight of water deles på midten av denne figuren, som en blondegardin halvveis trukket for, et diffust tegn for avstand, skjerming, adskillelse, men også for det å regulere lysinnslipp og eksponeringstid, som om landskapet støpes om til en metafor for mediet.

Poppes «gardiner» er klart mindre taktile enn Slaattelids. Håndlaget hennes er også markant mer temmet enn den grovkornede naivismen til flere av malerne jeg forbinder med Isca, som Liv Ertzeid, Ingrid Toogood, Mads Andreas Andreasen og Marianne Hurum. Men også Poppe får det til å krible innimellom; i We could tell which way the wind blew er de nederste ca. fem sjettedelene av bildet dekket av en grønnlig vannflate under en sammenklemt horisont av blånende fjell. Vannet er hissig og urolig malt, overrislet med små flekker av hvitt høylys. Et landskapsmaleri som beskjeftiger seg med lysspill i vannflaten vil alltid påkalle impresjonismen. Men Poppe bytter ut det spettete og kreative penselarbeidet med et seigere, mer uniformt strøk, som gjør mindre ut av seg. Fargen er tynt påført, men med en vridende bevegelse som skaper en spesiell skjoldeeffekt. Seildukens syntetiske finish skjerper lysrefleksjonene fra omgivelsene og fremhever skjoldene. Forfra ligner de fettflekker, mens fra siden får overflaten et systematisk relieffpreg, en upersonlig fysikalitet.

Det lydige penselarbeidet registrerer motivet på en nesten skannende måte som forteller oss at Poppe ikke er ute etter å finne en adekvat teknikk for å spontant feste et foranderlig fenomen til lerretet à la impresjonismen. I stedet er det snakk om en disiplinert reproduksjon av et statisk forelegg. Momentet av uforanderlighet og teknisk underdanighet kjøler ned maleakten, selv om den fortsatt går ut på å overføre et synsinntrykk. En måte å se det på er at maleriet her ikke lenger er underkastet erfaringen på samme måte, at en mer fotografisk måte å se på har invadert persepsjonen og forskjøvet vekten fra det å være i verden til det å forholde seg til lagringer av den.