24. desember

Kunstkritikks ansvarlige redaktør Mariann Enge deler tre av kunstbegivenhetene som betydde mest for henne dette året.

Marius Wang, Untitled Amanita, Hvitsten salong 2021. Foto: Cronje Martti.

Hvitsten salong 2021

Å tilbringe et par sommerdager på kunstfestival i idylliske Hvitsten, med tilhørende teltliv, bading, performance og utekonserter, var virkelig frigjørende etter den totale nedstengningen som preget store deler av vårhalvåret i Oslo. Den kunstnerdrevne «salongen» har vært arrangert i denne lille avkroken ved Oslofjorden hvert år siden 2014, men det var første gang jeg klarte å komme meg dit, takket være en venninne som hadde leid seg bil og dro meg med. Tidligere år har kunsten vært vist i skogen, men grunnet en konflikt med skogeier, stilte folk i Hvitsten hagene sine til rådighet denne gangen. Dermed ble møtet med noen nokså alternative personligheter fra lokalmiljøet en del av kunstopplevelsen.

Elisabeth Haarr, Flyktningeteppe: Vinterreise, 2020. Dynetrekk, avispapir, regnfrakk, silke, paraplystoff, ull applikert med silketråd, ullgarn, silke, silkeorganza, ull applikert med silke- og bomullstråd, regnfrakk sydd med silketråd, 200 x 125 cm. Assistenter: Ella Aandal, Eline Mugaas, Stian Jacobsen, KODE. Foto: Thor Brødreskift.

Elisabeth Haarr, Festspillutstillingen, Bergen Kunsthall

Årets festspillutstilling var en generøs presentasjon av et kunstnerskap preget av sterk kunstnerisk integritet. Elisabeth Haarr har gjennom de drøyt femti årene hun har vært virksom som kunstner arbeidet med tekstil som sitt primære medium, med et tydelig feministisk og politisk engasjement. Blant verkene som var laget spesielt for Festspillutstillingen, var serien Flyktningtepper (2020) – fem store, dobbeltsidige collagearbeider laget av dynetrekk, avispapir, regntøy, gavepapir og andre materialer. Disse arbeidene representerer en omsorg som dagens flyktninger stort sett ikke møtes med når de forsøker å krysse Europas grenser, og fungerer slik sett som protestbannere, eller som metaforer for en mer menneskelig flyktningpolitikk.

This is our body, performance under AMIFF i Harstad 15. oktober 2021. Hanan Benammar og koret Bel Chorus. Foto: Kristian Skylstad (også festivalens kurator).

Hanan Benammar, Aqqalu Berthelsen, Cynthia Pitsiulak med flere, This is our body, performance under Arctic Moving Image & Film Festival, Harstad

Hvordan skal vi forholde oss til kolonihistorien og de koloniale strukturene som fortsatt er virksomme? Med den kollektive performancen This is our body leverte kunstneren Hanan Benammar sammen med musikeren Aqqalu Berthelsen, strupesangeren Cynthia Pitsiulak, koret Bel Chorus og en rekke andre lokale deltakere en ansporende kunstnerisk inngang til disse spørsmålene. Performancen var et oppgjør med koloniseringen av Kalaallit Nunaat, som ble igangsatt av «Grønlands apostel», presten Hans Egede, for 300 år siden. Egede var født og oppvokst i Harstad og døpt i Trondenes kirke, og nå er kroppen hans – i form av brødskulpturer – også rituelt begravet i havet utenfor. Simpelthen et skjellsettende verk.

Se de øvrige bidragene til julekalenderen her.