6. desember 2020

Hvilke var de mest minneverdige kunstopplevelsene i 2020? Dagens utvalg er ved kunstner, og fast bidragsyter til Kunstkritikk, Ragnhild Aamås fra Oslo.

Ways of Seeing Collective, WOS-TV, 2020, stillbilde fra video. Foto: Birgitte Sigmundstad.

Ways of Seeing Collective (Sara Baban, Hanan Benammar, Pia Maria Roll, Birgitte Sigmundstad), Ways of Seeing-TV (WOS-TV)

I WOS-TV rapporterer gjengen bak teaterstykket med samme navn presist og skøyeraktig fra rettsaken mot den forhenværende ministerkona Laila Bertheussen (en virkelig whodunnit), anklaget for å ha forkludret politiets etterforskning ved å fabrikere trusler og vandalisere sin egen eiendom. Teaterstykket fra 2019, som kritiserte den moralske korrupsjonen på norsk høyreside, hadde orakulære kvaliteter: virkeligheten viste seg om noe å være mer nederdrektig enn diktningen. WOS-TV stiller også massemedias forutinntatte holdninger til ikkepopulære uttrykksformer til skam og skue. Ikke minst vekkes skadefryd av «på gata»-innslaget, der faksimilier av kunstverk blir viftet for nesen på forbipasserende, som til ens store sjangerforskrekkelse viser seg å vite ett og annet om kunsten. En stakkers kunstners følelse av tilhørighet til storsamfunnet er vekket igjen.

Linda Lamignan, Skaus: Fase 1, 2020, installasjonsbilde, Rogaland Kunstsenter. Foto: Håvard Sagen.

Håvard Sagen, Markus Bråten og Mari Kolbeinson, Skaus, Rogaland Kunstsenter, Stavanger

I utstillingsrommene til Rogaland Kunstsenter står en utstillingshall i hallen, den aper formen til rommet med én meters klaring til veggene. En identisk hall står på en tomt like ved gamle Tou bryggerier, nå kulturhus. Gjennom 2020 har åtte kunstnere fulgt hverandre i et parallelt utstillingsprogram i de to hallene. Prosjektet er initiert av Håvard Sagen, Markus Bråten og Mari Kolbeinson. Selv snek jeg meg tidligere i år til å se Linda Lamignan i gang med å fjerne veggdeler som ble til underlag for voksverk i fase 1 av programmet. Hver nye kunstner arbeidet videre med forutsetningene skapt av kunstnerne før dem. Den samtidig intime og upersonlige utvekslingen, der kunstnerne arbeider på og over hverandres verk, men aldri møter eller kommuniserer med hverandre, stemmer utrivelig godt med den generelle isolasjonen som har preget 2020.

Jenna Sutela, I magma, 2019. Gjengitt med kunstnerens tillatelse. Foto: Aage A. Mikalsen.

Jenna Sutela, NO NO NSE NSE, Kunsthall Trondheim / Oslo Kunstforening, Trondheim og Oslo

Fra mars i år har verket I Magma fra Jenna Sutelas utstilling NO NO NSE NSE på Trondheim Kunsthall lusket rundt på telefonen min og gjort innbrudd i mine daglige gjøremål. Etter at utstillingen åpnet igjen i Oslo Kunstforenings langt mer hjemmekoselige lokaler, nå huleaktige og underliggjort med lysfiltre, satte dyttvarslene appen har tillatelse til å sende ut, i gang på ny. At de består av utvalgte smakebiter fra religiøse tekster, gir kommunikasjonene fra dette desentraliserte smarttelefon-orakelet en innsmigrende, klebrig meningsfylde. «If they are filled with doors?» «There was no one who had consulted dancing.» Hvem er denne ansvarsfraskrivende, fraværende entiteten?

Ragnhild Aamås er billedkunstner med tilholdssted i Oslo, og fast bidragsyter til Kunstkritikk. For tiden er hun (hovedsaklig) i foreldrepermisjon, men arbeider med en edition for Karmaklubb*, og mot en utstilling på Kunsthall Oslo våren 2021, sammen med kunstnerne bak visningsrommet Podium i Oslo, som hun er med å drive.

For årets øvrige bidrag til Kunstkritikks julekalender, se her.

Læserindlæg