Introspektiv
Ulla Wiggens retrospektiv på EMMA i Esbo visar på en unik förmåga att tränga in under ytan på det ordinära.
Ulla Wiggens retrospektiv på EMMA i Esbo visar på en unik förmåga att tränga in under ytan på det ordinära.
Francis Upritchards udstilling på Charlottenborg bliver kaldt en rejse og et univers, men de alt, alt for mange værker står i vejen for rejsens mulige kvalitet.
Manifesta 15 i Barcelona tvinger publikum ut i periferiene for en konfrontasjon med vår tids sentrale spørsmål.
Jules Fischers langtrukne performance på Unge Kunstneres Samfund vil ikke underholde, men inkludere.
Centre Pompidous jubileumsutställning påminner oss om vikten av en konst som ger sig hän åt eros.
Kunstnergruppen Institutt for degenerert kunst gjenoppstår hos Christian Torp i Oslo.
Skulpturen ligner en form for sanking i Silje Figenschou Thoresens utstilling på Astrup Fearnley Museet.
Anna Baks udstillinger i Kunsthal Thy og Vestjyllands Kunstpavillon vil fortælle lokale udviklingshistorier. Fortidens sagnverden og det lækre håndværk fylder mest.
Den samiska konstinstitutionen Verddes utställning på Skansen är ett glatt och ilsket: «varför inte!?»
Flere feminismebølger slår ind over Institut Funder Bakke, flere slags åbne øjne og begær – men fri er man for heteromanden og hans blik, og det er dejligt.
Abstraksjon kniver med religiøs meningsfylde i Øystein Wyller Oddens utstilling på Atelier Nord i Oslo.
Frida Orupabos utställning på Bonniers konsthall skriver betraktaren på näsan.
Danskarna gör fertilitetskrisen till kåt exportestetik.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.