C’est stuplime!
Europa rustar för krig, Paris för Olympiska spelen 2024. Cyprien Gaillard fångar det stupida och sublima i vår allt mer tragiska, komiska och obegripliga värld.
Europa rustar för krig, Paris för Olympiska spelen 2024. Cyprien Gaillard fångar det stupida och sublima i vår allt mer tragiska, komiska och obegripliga värld.
Laure Prouvosts utstilling på Nasjonalmuseet fremstår som en parodi på institusjonens manglende evne til å se seg selv utenfra.
Olof Olssons info comedy er stadig velkomponeret, tåkrummende og underholdende, men levner ikke meget plads til tvivl og sårbarhed.
Iver Jåks’ kunstnerskap er en bruksting, i beste mening.
Henie Onstad Kunstsenters Niki de Saint Phalle-retrospektiv gir et overblikk over en ekstremt variert praksis. Men hva er budskapet?
Läppar, läppar, åter läppar. Gina Beavers ger oss allt.
Francis Alÿs’ Children’s Games er befolket af en international skare af anonyme hovedpersoner. Men fra hvilket perspektiv kan kunstner og publikum mødes på tværs af tid, rum og kulturer?
På Moderna Museet får Nan Goldins vackra, febriga och trösterika bildvärld en värdig inramning.
Kærkommen udgivelse om feministisk produktionsæstetik vender blikket mod kunstens bagland og spørger os, hvordan vi ønsker at leve og arbejde.
Lee Lozanos ætsende kulturkritik billedliggør de voldelige perversioner, som amerikansk kultur er grundlagt på.
Utstilling på Kraft vender oppmerksomheten mot sansningen og hvordan vi erfarer verden ulikt.
Ny utställning visar att Ulf Linde hela tiden hade rätt om postmodernismen.
Madeleine Andersson, Arvida Byström och Tobias Bradford om kropp och identitet i AI:s tidsålder.
New Museum innvier utvidelsen sin med en utstilling som skjemmes av trangen til å inkludere alt.
Tre aktuelle udstillinger i København fortæller noget foruroligende om blikket, begæret og døden. I denne krigsliderlige tid er der grund til at lytte.
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.