Malmö kan bättre
Malmö konsthalls lokalpatriotiska hyllning till stadens konstscen saknar djup och skärpa.
Malmö konsthalls lokalpatriotiska hyllning till stadens konstscen saknar djup och skärpa.
Atmosfæren og den kroppslige aktiveringen er det mest fremtredende i Tiril Hasselknippes utstilling på Nitja.
Marthe Elise Stramruds utstilling på Trondheim Kunstmuseum vekker en genuin nysgjerrighet på hvor i alle dager man tar det herfra.
Der er duer og BZ’ere med elefanthuer i Jakob Koldings elegante genforhandling af pressefotografiets historier om magt og modmagt.
Europa rustar för krig, Paris för Olympiska spelen 2024. Cyprien Gaillard fångar det stupida och sublima i vår allt mer tragiska, komiska och obegripliga värld.
Laure Prouvosts utstilling på Nasjonalmuseet fremstår som en parodi på institusjonens manglende evne til å se seg selv utenfra.
Olof Olssons info comedy er stadig velkomponeret, tåkrummende og underholdende, men levner ikke meget plads til tvivl og sårbarhed.
Iver Jåks’ kunstnerskap er en bruksting, i beste mening.
Henie Onstad Kunstsenters Niki de Saint Phalle-retrospektiv gir et overblikk over en ekstremt variert praksis. Men hva er budskapet?
Läppar, läppar, åter läppar. Gina Beavers ger oss allt.
Francis Alÿs’ Children’s Games er befolket af en international skare af anonyme hovedpersoner. Men fra hvilket perspektiv kan kunstner og publikum mødes på tværs af tid, rum og kulturer?
På Moderna Museet får Nan Goldins vackra, febriga och trösterika bildvärld en värdig inramning.
Kateryna Lysovenkos utställning i Helsingborg glöder.
Maleriet blir destinasjon og begivenhet når Katharina Grosse sprayer ned Munchmuseet.
Ann Lislegaard og Amalie Smith forsøger begge at indkredse det levende gennem dets modsætninger. Ikke så betryggende, men meget menneskeligt.
Maria Pasenau er rå, i alle betydninger av ordet.