Kundskabens bittersøde pomelo
Cao Feis udstilling på Charlottenborg er lidt for tung at være i, men trods alt et besøg værd.
Cao Feis udstilling på Charlottenborg er lidt for tung at være i, men trods alt et besøg værd.
Hennes nya bok ger en värdefull lektion i kärlekens betydelse för konstruktionen av rashierarkier.
Victor Lind aktiverer deg som medmenneske i så høy grad at det er vanskelig å være betrakter.
To Jon Rafman-udstillinger i Berlin tyder på, at post-internet-kunstens amoralitet er på vej tilbage. Eller at de unge er trætte af identitetspolitik.
Maya Eizin Öijer och Andréhn-Schiptjenko firar trettio år tillsammans med en utställning om döden.
Michael O’Donnells utstilling på Oslo Kunstforening blir sittende fast i ryggraden.
Kodes ellers prisverdige utstilling med skeiv kunst skjemmes av prosjektets kortsiktighet.
I ett högborgerligt hem på Östermalm visas en utställning med enbart svarta kvinnliga och icke-binära konstnärer. Den både skaver och utmanar seendet.
Med Riget Exodus genskaber Lars von Trier sit nikotingule billede af Danmarks største hospital. Satiren fordrives desværre af diverse forhistoriske blikke på verden.
Lyonbiennalen är en välbekant mix av surrealism, välgjorda animationer och arkivfynd. Är en bekväm utsikt mot undergången allt konsten har att erbjuda?
Et udstillingsmaraton i en svømmehal ligner kuratorens våde drøm, men det er på bekostning af kunsten.
Camille Henrots mor-barn-malerier hadde passet utmerket inn på venterommet til din parisiske psykoanalytiker.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.