Den menneskelige tragedie
Uffe Isolottos morbide blockbuster av en utstilling i Den danske paviljongen handler først og fremst om en lengsel etter feedback.
Uffe Isolottos morbide blockbuster av en utstilling i Den danske paviljongen handler først og fremst om en lengsel etter feedback.
Den 59. Venedigbiennale var ikke pavillonernes år – indtil Ukraine overtog showet.
HDK-Valands avgångsutställning är glitchestetik och goblincore höljt i en atmosfär av bitterljuv melankoli.
Samiska Paviljongen är ett historiskt erkännande av urfolkets suveränitet, samtidigt som den har en förvånansvärt traditionell hållning till idén om en paviljong.
Mange allerede kendte navne skaber tårnhøje forventninger til årets afgangsudstilling i København. Den skuffer ikke.
Norrköpings konstmuseums presentation av koreografen och textilkonstnären Noa Eshkol kommer till liv när verken aktualiseras som samtida dans.
Det store potentiale i forlystelsesparken Bakken bliver ikke helt forløst i Sans Soucis første udstilling under vandrutsjebanen.
Yngvild Sæters skulpturer er maksimalistiske kultobjekter som uforskammet hengir seg til kroppshorror og dårlig smak.
ARS22 har på förhand anklagats för att sprida snömos, men visar sig vara en övertygande gestaltning av vår längtan efter mening, samhörighet och andlighet.
I Samuel Brzeskis utstilling på Babel blir det språklige plukket fra hverandre eller presset inn i ukonvensjonelle sammenhenger.
Mira Adoumier foreslår trærnes måte å samarbeide på som modell for organisering av menneskelige fellesskap.
Moderna Museets utställning med Björn Lövins 70- och 80-talsmiljöer är ett fantastiskt men sorgligt tecken på att konstens samhällsomstörtande kraft är död.
Kateryna Lysovenkos utställning i Helsingborg glöder.
Maleriet blir destinasjon og begivenhet når Katharina Grosse sprayer ned Munchmuseet.
Ann Lislegaard og Amalie Smith forsøger begge at indkredse det levende gennem dets modsætninger. Ikke så betryggende, men meget menneskeligt.
Maria Pasenau er rå, i alle betydninger av ordet.