Historisk gufs i lokal idyll

Nazisme, religion, homoerotikk og vold. Ingrediensene har virket provoserende på noen, men Per Christian Browns utstilling viser heller teatralske tablåer om viktige historiske hendelser. På galleri F15 tematiserer han synden og syndere i sine filmer og fotografier, mot det skjøre i mennesket og naturen utdypet av Ragna St. Ingadóttir, Per Barclay og Kristoffer Myskja.

Per Christian Browns video «Widerstehe doch der Sünde» har hentet tittelen fra Johann Sebastian Bachs kantate BWV 54 og kan oversettes til «Stå standhaftig mot synden». Mens melodien spilles igjen og igjen, ser vi en ung mann ligge blant et stort antall stearinlys og en mengde illustrasjoner av Gustave Doré som viser scener med vold og konflikter fra det gamle testamentet. De bibelske motivene han studerer viser scener av svært brutal karakter. Et drømmelignende scenario utspiller seg avslutningsvis i filmen med glidende overganger mellom psykisk tortur, voldsfetisj og erotikk.

Per Barclay Ragna Ingadottir Per Christian Brown Prosjektrommet: Kristoffer Myskja
Kristoffer Myskja, Per Barclay, Per Christian Brown, Ragna St. Ingadóttir
Galleri F 15, Jeløya

Den svært scenografiske fremstillingen er også til stede i Browns andre film «Nacht der lange Messer» – «De lange knivers natt». Filmen følger en eldre mann som ser på gamle LP-plater og fotografier. Bildene er fra krigens dager og viser unge soldater med naziuniformer. Den gamle mannen finner frem lekesoldater og han plasserer dem oppe på LP-platen som spiller en gammel tysk melodi. Soldatene snurrer rundt og rundt. Mannen får øye på noe som ligner et nazispøkelse og han blir skutt på stedet. Fra lekesoldatene renner det blod og soldatene fra fotografiet er blitt til døde nåtidige personer. Musikken som spilles er fra Franz Lehárs operette Die lustige Witwe(Den glade enke, 1905). Filmen viser til en hendelse, natt til 30. juni 1934, kjent som «De lange knivers natt». Det var en utrenskning og massakre som fant sted i det tyske nasjonalsosialistiske partiet. Under Adolf Hitlers ledelse var målet at man skulle kvitte seg med en del av nazipartiet, Sturmabteilung, som hadde en mer liberalistisk holdning enn det som forøvrig var akseptert i partiet. Flere homofile forhold ble avdekket i ledelsen, noe som skulle slås hardt ned på. Per Christian Brown behandler spektakulære temaer på en nøktern måte, og de blir undersøkt i skillet mellom fiksjon og historiske fakta.

Ragna St. Ingadottir, Uten tittel (from the tulip series), 2007
Per Barclay, «Simen», 2005

Allikevel ble dette for sterk kost for en lokal FrP-politiker som gikk ut og ville kreve Browns utstilling, som fyller hele galleriets første etasje, stengt. Han fikk følge av partikollega og stortingspolitiker Ulf Leirstein. Sammen stilte de spørsmål om bruk av det kommunale bygget på Jeløya i Moss, om det burde brukes til noe annet enn galleri, til noe med mer familievennlige aktiviteter. Kurator Tor Andreas Gitlesen måtte ta til motmæle i media og saken har fått stor oppmerksomhet i Moss. Lokalavisas nettside har hatt mange kommentarinnlegg med synspunkter på saken fra mossinger, som i stor grad tar kunstens side. Også andre politikere har gått ut og kritisert FrP-politikerne som ville blande seg i utstillingsprogrammet. Kravet om stenging er nå trukket tilbake.

Mens Per Christian Browns arbeider vises i hele galleriets første etasje, finner man for tiden tre mindre utstillinger i andre etasje med henholdsvis Ragna St. Ingadóttir, Per Barclay og – i galleriets prosjektrom – Kristoffer Myskja. Selv om det handler om fire separate utstillere, har kuratoren satt sammen kunstnere og verk som på hver sine måter sier noe om den utsatte tilværelsen for både mennesker og biologiske miljøer.

Ragna St. Ingadóttir ser på menneskets destruktive sider, blant annet i forhold til forgjengelighet og miljøspørsmål. Ingadóttir viser også en annen side av erotikk og destruksjon enn det Brown gjør. Der Brown tar for seg homofili og nazisme, viser Ingadóttir erotikk og destruksjon gjennom makrofotograferte tulipaner der nervenes forgreninger i kronbladene får en antropomorf overflate og maleriene til Georgia O’Keeffe er en svært tydelig referanse. Med fotografiene får hun en kontrapunktisk rolle i galleriet – riktignok selvstendig, men samtidig kommenterende og utfyllende i forhold til Browns arbeider. Begge kunstnerne undersøker det forgjengelige og det skjøre i mennesket, men mens Brown tar utgangpunkt i felleskapsideologi og sårbarheten man utsetter seg for ved avvik fra mengden – utenfra, så viser Ingadóttir en nesten påtrengende nærhet og sårbarhet i det som er en uunngåelig fysiologisk utvikling.

Kristoffer Myskja, «Sentrifugal Sound Device»

Per Barclay utforsker på ulike måter arkitektoniske strukturer gjennom speiling. På F 15 viser han fotografiet «Simen», der speilingen igjen er sentral, men her av en mann med bøyd hode. Kroppsspråket til personen på bildet avhenger av om det faktisk er en speiling eller ikke. Ved speiling blir det en mild fremtoning, men om fotografiet er delt og satt sammen igjen, virker det langt mer aggressivt. Barclay viser også et drivhus, «Glasshus», som er tomt. Det tomme rommet blir vannet kontinuerlig.

Kristoffer Myskja på prosjektrommet viser en maskin fra gulv til tak med mekanikken bokstavlig talt i sentrum. «Sentrifugal Sound Device» bygger opp en transformasjon i selve formen, men også i betrakteren som ser maskinen eskalere i hurtighet, mens lyden øker og luften blir kaldere av vinden som de roterende plastrørene skaper.

Med Per Christian Browns utstilling har virksomheten til Galleri F 15 fått en del ringvirkninger, og kunsten har stått i sentrum for diskusjonen. At en politiker mener at utstillingen bør sensureres fordi materialet er støtende, blir et paradoks og viser hvordan kunnskapsmangel og lite forståelse kan følges av segregering og sensur, og desto mer hvor viktig utstillinger som engasjerer også lokalt faktisk er.

Ingressbilde: Per Christian Brown: fra serien Power Play, 2008.

Læserindlæg