Simulert pionér – reell retrospektiv

Second Life er en simulert verden, og det merkes når servere av og til bryter sammen og på det tydeligste definerer forholdet til virkeligheten.

Second Life er en simulert verden, og det merkes når servere av og til bryter sammen og på det tydeligste definerer forholdet til virkeligheten. Dette er en verden der aktørene kan sette spørsmålstegn ved sin egen simulasjon. Det er ikke så mange som gjør det, men en av pionerene i så måte er Gazira Babeli som nå er gjenstand for en stor retrospektiv etter bare ett års “virtuell” kunstnerisk aktivitet.


Second Life (SL) har utvilsomt fått sin andel av medieoppmersomheten, men la oss likevel starte med å gjenta det mange vet; De fleste kjenner til Ailin Graef – bedre kjent som Anshe Chung som er hennes navn i SL – som fra en minimal førsteinvestering har blitt verdens første virtuelle dollarmillionær, og det på eiendom som bare finnes på skjermen. Noen har også fått med seg at Sverige har åpnet en ambassade, den første ambassade i en virtuell verden noen gang. Det finnes en Second Life Liberation Army som krever allmen stemmerett. U2 har hatt konsert der, og det finnes over 2 000 IBM-ansatte på jobb der. Mange har hørt at nå er det over 1 million, senere over 2 millioner og akkurat når jeg skriver dette så er det det totale innbyggertallet 5 866 865. Før du har lest ferdig har det rukket å bli 6 millioner innbyggere i SL, hvilket altså nærmer seg en promille av jordens befolkning. Alt dette er sant nok. Men de dedikerte brukerne antas å være en brøkdel av disse tallene. I februar nådde Second Life for første gang 30 000 samtidige brukere, og for øyeblikket ligger gjennomsnittlig antall påloggede i underkant av dette. Så vi kan kanskje sammenligne SL-samfunnet med en liten by, men likevel en by med totalt dedikerte innbyggere. Second Life er relativt inkluderende, og har utviklet seg til et heterogent og komplekst samfunn.

Gazira Babeli leser Second Life som en parodi på den konsumorienterte vestverdenen. Også her er det tingene du omgir deg med som definerer deg. Men her inkluderer gjenstandsuniverset din egen kropp, og alle som vil kan skaffe seg perfekte vakre unge kropper. Og det vil nesten alle. Den aller første performancen hun gjorde i Second Life var å kle seg naken i en helt standard avatar og sitte utenfor et stort diskotek i 4 timer. Helt uten tilbehør som ga henne identitet ble hun et fremmedelement som de andre heller unngikk enn å ta kontakt med. Siden har hun fortsatt å utfordre både de sosiale og lingvistiske kodene og konvensjonene i SL, en lek med selve kjernekonseptet som definerer en virtuell verden. Hun ble det hun selv kaller for en Code Performer.

Come.To.Heaven – Self Portrait at 19.091.230 million metres, painted on NVIDIA GeForce (juli 2006). Foto: Gazira Babeli

Hvem det nå er som står bak Gazira Babeli så holder han eller hun seg anonym. Det eneste som er allment kjent er at “hun” er i operasjon fra Milano. I motsetning til hva man kanskje skulle tro er denne anonymiteten heller uvanlig, særlig blant kunstnere i Second Life som like godt dyrker begge sine ego. For Gazira Babeli er dette et viktig poeng i det hun insisterer både på at hun er kode på en maskin, og at hun ikke er fiktiv. Det forekommer også det som blir kalt en virtuell lekkasje, og bilder i Gazira Babelis navn har blitt vist i høyst virkelige gallerier og museer rundt i verden, i form av selvportretter der hun er mer eller mindre oppløst som et resultat av egne kunstneriske handlinger. Hun aksepterer ikke et dualistisk skisma mellom den “virtuelle” og “virkelige” verden, og fordrer en radikal identifikasjon med Second Life som den virkeligheten hun finnes i og får mening i. Det er hårfine nyanser her, og hva er egentlig forskjellen på et samfunn slik vi møte det i SL og det virkelige samfunnet? Kan man sette opp en skala og gradere virkelighet? Det er ingen materie som bygger opp Second Life. Det er helt og holdent tenkt, konseptualisert og kanskje også drømt. SL etterligner dynamikken i den virkelige verden, og de aller fleste som entrer Second Life aksepterer glatt simulasjonen og reflekterer lite over at de bebor en verden bygget opp av kode. Det er også den mest opplagte og enkleste måten å bruke Second Life på, som infrastruktur og rammeverk for sin egen iscenesettelse – og med William Shakespeare kan man si at det ikke utgjør den store forskjellen fra det virkelige liv. Det gjelder opplagt rollespillene som finnes inne i Second Life, men også midderaldermusikkfestivalene, utdanningsinstitusjonene, og ikke minst alle de tradisjonelle foto eller maleri på vegg utstillingene (som her i stor grad betyr bilder som er scannet og lastet opp).

Også kunstverdenen her ligner på kunstverdenen ellers, med egne kjendiskunstnere, gallerister, kuratorer og kunsttidsskrifter. Og så finnes det en eksperimentell fortropp her. Den jobber hele tiden på grensen av hva en virtuell verden kan være, og for dem er det ikke nok å kopiere verden slik vi kjenner den. Jobben er å finne ut hva interaktiv kunst og performativ kunst kan være i en virituell verden. Det er i den sammenhengen Gazira Babeli fremstår som en pionér, sammen med grupper som Second Front (performance/teater), Moderna Dansteatern Second Life, Avatar Orchestra Metaverse (lyd) og LOL Architects sammen med andre individuelle kunstnere som AngryBeth Shortbread, Adam Ramona og Bathsheba Dorn.

Grey Goo (oktober/november 2006). Foto: Leif Inge

Mange av de verkene vi ser i denne retrospektive utstillingen oppsto nettopp i en performativ setting i prosjektene til Second Front der hun også er medlem. Ett av verkene, Grey Goo, førte til så mye forstyrrelser i Second Life at eierne måtte stenge serveren. (Grey goo er et begrep fra nanoteknologien, som en tenkt mulighet der noe trigger en nanorobot til å reprodusere seg selv i det uendelige og konsumerer all materie for å fylle alt rom med seg selv, litt som et datavirus kan gjøre på en harddisk. I ett av sine mest billedlige øyeblikk har vitenskapen visualisert dette som grått gørr). Så i Gazira Babelis versjon er det popkulturelle ikoner som Nintendos Super Mario og bananen til Andy Warhol som fyller verden så til de grader at den bryter sammen, eller ihvertfall ved en anledning gjorde det. Her på utstillingen får vi også med Warholbananer og Super Mario, men i tillegg fylles galleriet med spørsmålstegn i denne versjonen. Det er en abstraksjon som mangler den humoren som de popkulturelle referansene gir, og det er egentlig synd for verket. “Vandreren” av Caspar David Friedrich har også blitt appropriert her uten at det gir verket noe mer substans.

Don’t Say: New Media (juni 2006) og Second Soup (mai 2006). Foto: Leif Inge

Det er mye gladvold i de fysisk angrepene fra popkulturikoner som Andy Warholds suppehermetikk i Second Soup, og pizza som flyr rundt og synger ‘O Sole Mio’. Sistnevnte verk, Singing Pizza, var først brukt som et overraskelsesangrep på en utstilling til nymediaduoen 0100101110101101.org på Ars Virtua, et annet veletablert galleri i SL. Og apropos nye media; fra en liten rykende dott på gulvet får man beskjed om ikke å si ‘new media’ og selvfølgelig sier man det og selvfølgelig blir man tatt av en tornado og kastet ut av galleriet. Man kan ikke si man ikke blir advart, verket heter tross alt Don’t Say. Derfor er heller ikke begrepet ‘new media’ brukt i denne kritikken mer enn høyst nødvendig, selv om det ville vært naturlig å sammenligne Gazira Babeli med nymediakunstnere som for eksempel jodi.org, for de jobb… mnei… ikke det…

Come Together (april 2007). Foto: Marco Manray

Rosa og blå kuler er karakteristiske for Second Life fordi de er brukt overalt der avatarene skal interagere på en måte definert av våre to kjønn, som også i SL er malen. Og ja, vi snakker om dansing og puling. Men i Come Together er det ingen bevegelser av organer i perfekt synkronisert salsa. Her blir alle som deltar eltet sammen og spastisk animert til en felles spektakulær skulptur, og materialet er selve avatarene som deltar. Dette er avatarer som hver bruker med stor møye har prøvd å gi en individuell karakter og personlighet, og i Gazira Babelis inkluderende verk går de sammen i en forgjengelig og foranderlig skulptur.

stillbilde fra Gaz Of The Desert (april 2007). Foto. Leif Inge

Av de verkene som har premiere under denne utstillingen, så er den 23 minutter lange filmen Gaz Of The Desert det mest ambisiøse. Filmen er helt og holdent laget i Second Life med hennes karakteristiske selv i hovedrollen og med aktører fra hennes omkrets som spiller rollene med sine egne avatarer. Det blir fort mange interne metaaspekter av slikt, noe som gjør den mer beslektet med Matthew Barneys Cremasterfilmer enn med Simons kamp mot djevelens jordiske fristelser i Luis Buñuels film “Simon Of The Desert”, som her er brukt som en referanse. Jeg kunne egentlig ønsket at filmen, mer i tråd med Babelis øvrige verk, skulle utfordre min posisjon som publikummer, men det vi får er mange velbrukte filmiske virkemidler som regn, eksplosjoner og kul røyking. Meta det også.

Nudes Descending a Staircase (april 2007). Foto: Leif Inge

De evige referansene til store kunstnere viser noe av svakheten med kunstfeltet i Second Life. Kunstscenen er kanskje ikke moden nok til å stå helt på egne ben, og å hele tiden vise til kanonisert kunst virker formålstjenlig bare for å fortelle oss at det er kunst det handler om – for det ville være synd om vi var i tvil. Her er det mindre plass for en “kunst kontra alt annet” diskurs, for selv i sin daglige rutine er Second Life en surrealistisk menneskeskapt visjon. Biler står parkert 100 meter over bakken, avatarer tar form av Duchamps nakne på vei ned trappene, blod renner ned fra himmelen og verden kan når som helst ta form av et bilde av Rene Magritte. Gazira Babeli slipper heller ikke alltid unna med å ta kanoniserte kunstnere som gisler. Hun tolker Nude Descending a Staircase vel billedlig i verket der det hele tiden faller nye lerreter med bilder av nakne avatarer ned i en haug med andre lerreter med bilder av nakne avatarer. Riktignok faller de ned en trapp, og riktignok spiller det på et av de mest omtalte karaktertrekk ved Second Life, nemlig at ikke så rent lite handler om sex. Men referansen til Marcel Duchamp er langt fra forløsende. I Come.To.Heaven figurerer Yves Klein med sitt så berømte hopp i det fri og fungerer som et bakteppe for å sende avatarer mange titalls millioner meter opp i det blå. Men om ikke Yves Klein tilfører arbeidet noe særlig, så er dette et verk for avatarer som aspirer til høyere høyder. Så høyt faktisk at det er selve datamaskinens grafikkort som reagerer med å male avatarene i stykker. De forskjellige fabrikatene av grafikkort gjør at verket oppleves forskjellig fra bruker til bruker.

Avatar on Canvas (mars 2007). Foto: Leif Inge
Avatar on Canvas (mars 2007). Foto: Marco Manray

Et arbeid hvor bruken av kanoniserte verk virkelig kommer til sin rett er Avatar on Canvas. Det som er litt synd er at verket må avsløres for å beskrives. Så, de som har muligheten, dra til Exhibit A, finn bildene av Francis Bacon og sett dere i stolen som er plassert midt i bildene. Ikke les bruksanvisningen først. Ditt alter ego vil aldri glemme det. I Avatar on Canvas # 1-3 har Gazira Babeli brukt bilder av Francis Bacon som ikke er figurer i fra hans hånd. I stedet er det en enkel stol der, en tredimensjonal stol som man kan sitte på. Og er det noe man gjør mye av i Second Life, så er det å sette seg på alt mulig, det er en helt grunnleggende handling som i denne verdenen skaper en del rare situasjoner. Her er det mindre uskyldig, for setter man seg på stolen her så generer det et voldsomt skript som strekker og drar avataren i alle retninger. De utmalte figurene av Francis Bacon blir gjenprodusert for hver gang noen setter seg. Kjernekonseptet i Avatar on Canvas var opprinnelig brukt i en teaterforestillng med Second Front, der publikum uforvarende og bokstavelig ble strukket ut av konseptene, og som reagerte med forferdelse over de abnorme formene de antok. Den type reaksjon er litt absurd, all den tid det bare er en digital representasjon. Det er tvert imot noe befriende i at Gazira Babeli er såpass aggressiv og subversiv i verker som Avatar on Canvas og Come.To.Heaven. Hun går rett på mitt eget ego. Riktig nok mitt alter ego, men hun bruker meg på det groveste og befrir meg fra alle illusjonene jeg måtte ha om bestandigheten av meg selv i Second Life.

Det virke tidlig med en retrospektiv etter ett år, og kanskje enda tidligere å bli kalt en pionér, og man kan muligens frykte at avantgarden eldes usedvanlig fort i Second Life. Som gode retrospektive utstillinger flest, så peker denne også både bakover og forover. Akkurat som sine nå forlengst kanoniserte brødre og søstre fra net.art-bevegelsen på midten av 1990-tallet, bruker også Gazira Babeli eldre koder med bugs for å få til mye av det hun gjør, og dette kan hun bare gjøre fordi hun har beholdt disse skriptene inne i SL mens programvaren er blitt oppdatert og forbedret. Man kan kanskje ikke angripe dem for det, men administratorene av Second Life tillater altså ikke å innføre nye bugs i sitt univers. Slik oppsummerer denne retrospektive utstillingen til Gazira Babeli en fase i utviklingen av Second Life, en fase som ikke var uten problemer men som også bar i seg en kime av flere muligheter enn de som eksisterer idag. En uskyld kanskje, om man kan si noe sånt om et menneskeskapt samfunn. Samtidig så peker det framover. Gazira Babeli er et Second Life som setter spørsmål ved sin egen eksistens.

(Et lite postscript: Når jeg gjennomgående har brukt et begrep som ‘virkelig’ i denne teksten, så har det alltid vært med litt beven. Begrepet er brukt i mangel av noe bedre.)

Comments (6)