Vi som elsket Amerika

2010 er den knappe tittelen på årets Whitney-biennale, og utstillingen er like omstridt, omdiskutert, elsket og hatet som den er godt besøkt.

 

2010 er den knappe tittelen på årets Whitney-biennale, og den er like omstridt, omdiskutert, elsket og hatet som den er godt besøkt. Erfarne Francesco Bonami og unge Gary Carrion-Murayari deler kuratoransvaret, og for første gang i biennalens 75 år lange historie er det flere kvinner enn menn i utstillingen. Fra fjorårets svært lavmælte utstilling er det gjort en del endringer som man enten kaller retningsløse eller inkluderende, alt etter hvor man befinner seg på elsk-hat aksen.


Det mest påfallende er mangelen på tema eller overliggende ideer. Men noen stikkord har sivet ut om utvalg og sammensetting. Mest framtredende er selve tittelen, som uttrykker ideen om ett tverrsnitt av amerikansk kunstproduksjon i 2010. Og, «Oh, yes they can»: Obama. Kuratorteamet har i intervjuer snakket om nytt håp, nye begynnelser og en ny optimisme. Og det i ett land som forsatt er involvert i to kriger og som så vidt har karret seg ut av finanskrisen. Til syvende og sist er da heller ikke optimisme det som preger denne utstillingen. Mange av arbeidene omhandler og bearbeider i stedet en stadig nærværende opplevelse av destruksjon. Og hele tredje etasje fremstår som hard, tung, tøff og konfronterende.

Oppdeling av utstillingen i seksjoner for hver etasje ser ut som utstillingens modus operandi, og allerede i første etasje får man en smakebit på hva som kommer. Robert Grosvenor kombinerer et slags aluminium-gjerde satt sammen av nesten-sirkler, med en stor myk, lebestiftrød tekstilklump som både i omfang og plassering fungerer som et formular for hvordan utstillingen er produsert. Whitneymuseets arkitektur, signert Marcel Breuer, har ofte vært inkludert som et førende element i utformingen av disse utstillingene, men denne gangen er den ignorert og marginalisert. Grosvenors arbeid er i stedet plassert midt i inngangspartiet, ingen dikkedarier. Et annet aspekt som slår en med plasseringen av dette verket er kunstnerens alder. Dette er en kunstner som har over 50 års erfaring, men som forsatt er mest kjent for arbeider han gjorde på tidlig 60-tall. Og alt i alt byr 2010 på veldig få unge, hippe og fremadstormende. Påfallende mange er bosatt utenfor kunstmetropolene New York og LA, og nesten ingen arbeider er innpakket i referanser og trickster-koketteri. Kuratorene synes å ha forlatt referanser til interne kunstdiskurser. I stedet opplever vi flere selvbærende prosjekter med alvorlige undertoner. Et eksempel er Kerry Tribes videoinstallasjon «H.M.» hvor en eldre mann snakker om en eksperimentell operasjon han hadde som 27-åring som etterlot han med et permanent hukommelsestap, alt han husker av de siste 50 årene er begrenset til de siste 20 sekundene.

Kerry Tribe, H.M., 2009

David Adamo og Kate Gilmore er imidlertid begge unge, og begge forholder seg til både sine egne roller som kunstnere og til begrensningene de møter i utstillingsrommet. Gilmore har konstruert et rom i rommet hvor hun med stiletthæler og knallrødt skjørt fysisk bryter seg inn, klatrer rundt på veggene og bryter seg ut. Resultatet er både en video og de fysiske restene av rommet. Adamo tar for seg ulike verktøy og husholdningsobjekter som gå-stokker, kniver og økser og spikker dem ned til tynne fragile nesten-streker, etterlatt med flis og alt, og knivbladet stående i veggen. Det er en installasjon med performativt preg, og som har «punch» nok til å etterlate mentale blåmerker i betrakteren.

The Bruce High Quality Foundation er mest kjent for hva man kan kalle «pranksterism», gøyale videoer der kunststrategier blir prøvd ut i «real life», tenk Hans Haacke som medlem av Jackass. I tillegg har gruppen sin egen biennale i New York, The Brucennial. Her viser de en installasjon bestående av en begravelsesbil malt opp og rigget som en sykebil med videoprojeksjon i frontvinduet. Videoen er satt sammen av en rekke videoklipp og en fortellerstemme som trasher den amerikanske drømmen ganske grundig. På vei ut av dette rommet ser plutselig fotografiene til Lorraine O’Grady ekle og skumle ut. Bildene viser dobbeltportretter av Charles Baudelaire og Michael Jackson begge omtrent i samme alder, men Baudelaire ser ut som Charles Manson.

Babette Mangolte, Composite for How To Look…, 1978/2009

Utstillingen synker litt sammen i det man begynner på fjerde etasje og entrer et rom fylt med malerier av ulike slag. Her kommer tilfeldighetene for mye til syne, og ingenting ser ut til å stå i forhold seg til noe annet, selv om enkeltarbeider som Tauba Auerbachs brette, rulle og trompe l’oeil malerier er fengende i seg selv. Alt dette glemmer man likevel fort når man kommer inn i installasjonen til Babette Mangolte, et av få arbeider som undersøker et medium i seg selv, i dette tilfellet fotografi. Mangolte er født i 1941 og installasjonen daterer seg tilbake til 1978 og er treffende nok titulert «How to look…». Arbeidene fordeler seg mellom spillkort, konstellasjoner av portrettfoto og foto av arkitektur. Og særlig seriene med repetitive portretter der venner og skuespillere prøver ut forskjellige ansiktsuttrykk er vellykkede på en underfundig måte, og man går smilende ut i rommet til Charles Ray, og der smil blir til jubel. For så enkelt kan det være, et rom fylt med fargesprakende tusjtegninger av blomster, som Ray sier han pleier å male om kvelden etter en dags arbeid i studioet, bare for å slappe av. Og så merkverdig som det kan høres ut, dette rommet sitter som spikret. Installering, utvalg, lett og tungt, alt fungerer. Det er absolutt ikke pretensiøst men seriøst på en avvæpnende måte. Og, utrolig nok, meningsfylt. Som om kunsten i seg selv fortsatt skulle ha en mening i en paradoksal tid fylt av både destruksjon og optimisme.

Ingressbilde: Kate Gilmore, videostill fra Standing Here, 2010.

Læserindlæg