En galen värld
Kan samtidskonsten botas med kollektiv psykoterapi? Palais de Tokyo tar institutionskritiken till en ny nivå.
Kan samtidskonsten botas med kollektiv psykoterapi? Palais de Tokyo tar institutionskritiken till en ny nivå.
Cathrine Opies fotoserie fra Vatikanet spør hvorvidt gudstro egentlig gjør oss mer empatiske.
Stor udstilling i Hamborg tager fat på Cindy Shermans samarbejde med modeverdenen og fascination af modefotografiets undvigende natur.
Conny Karlsson Lundgrens utställning på Bonniers konsthall fastnar i duktighetsträsket.
Kvalitetstid er hverken moro for barn eller voksne i Daisuke Kosugis nye film på Kunstnernes Hus.
Hennes selfie-gobelänger är rätt kul trots allt.
Yael Bartana blander fiktion og virkelighed på en bevidst manipulerende måde. Så hvorfor gør kunsthallen så lidt for at kvalificere publikums oplevelser?
Damir Avdagić tegner et urovekkende bilde av hvordan vi alle er formet av erfaringer som ikke er våre egne.
I Lund får publiken kryssa mellan gravarna i en sylvass presentation av Tjetjenien-födde Aslan Goisum.
Hanan Benammars første større soloutstilling holder opp et lite flatterende speil for den norske offentligheten.
Wisam Al-Samad sanseliggjør ideen om menneskers delte betingelser.
Berlinde De Bruyckere ger Stockholmspubliken en lektion i ödmjukhet.
Gränsöverskridande varelser i Nordiska paviljongen.
Danskarna gör fertilitetskrisen till kåt exportestetik.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.