Fina Miralles är allt vi vill att en konstnär ska vara
Men varför ställer konstinstitutionerna bara ut rebellisk konst från 1970-talet?
Men varför ställer konstinstitutionerna bara ut rebellisk konst från 1970-talet?
Thea Meinert og Kim Kvellos tekstilarbeider hadde vært utenkelige bare for et par år siden.
Emilie Wrights utstilling på Lydgalleriet er en psykologisk thriller som bygger opp til et klimaks som aldri kommer.
Mens bølgen af følelsesladet og reaktionært maleri har nået et mætningspunkt, leverer Allison Katz en intellektuel indsprøjtning i Camden Art Center.
Jo mere vi kommunikerer og udveksler, jo mere forventer vi at kunne forstå alt øjeblikkeligt. Lige dér står Haegue Yangs transkulturelle skulpturer.
Mattias Norströms utställning på ID:I i Stockholm fyller det slitna begreppet vardagspoesi med nytt innehåll. Det är märkvärdigt, festligt och oroande.
Den amerikanske videokunstneren Peggy Ahwesh kritiserer passiviteten massemedia sprer ved å gjenskape den.
På Kunsthall Oslo maner niilas helander frem en utålmodighet med alt som er overlevert.
I en storstilet installation af silikoneskulpturer finder Marie Munk en usædvanlig vej ud af teknodeterminismen.
Linnéa Sjöberg blandar det naiva och humoristiska med det sexuella och mystiska i en serie tekniskt drivna textilkollage på Galleri Steinsland Berliner.
Mari Slaattelids malerier på Kristiansand Kunsthall slipper utsiden inn.
Gøglerne diskuterer kunstens rolle i samfundet gennem magtkampe, kærlighedshistorier og rigtig mange metalag.
Madeleine Andersson, Arvida Byström och Tobias Bradford om kropp och identitet i AI:s tidsålder.
New Museum innvier utvidelsen sin med en utstilling som skjemmes av trangen til å inkludere alt.
Tre aktuelle udstillinger i København fortæller noget foruroligende om blikket, begæret og døden. I denne krigsliderlige tid er der grund til at lytte.
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.