Farvede øjeblikke
En mikroudstilling med Kirsten Lockenwitz’ malerier er flygtig, delikat og indadvendt som en klar vinterdags skumring.
En mikroudstilling med Kirsten Lockenwitz’ malerier er flygtig, delikat og indadvendt som en klar vinterdags skumring.
Maleriene til Luigi Zuccheri puster uanstrengt i sitt eget selskap.
Hvert eneste penselstrøk i maleriene til Solrunn Rones tar sikte på å komme seg videre og ut av gitte rammer.
Fotografen Jenny Källman vänder ut och in på den dokumentära traditionen med två parallella utställningar.
På Hulias i Oslo slipper Ilavenil Vasuky Jayapalan løs sine indre aper.
Oda Knudsens spraglede livsværk præsenteres i en lovlig tætpakket udstilling. Det er både uoverskueligt og vigtigt at kigge på.
Kroppene til Juan Andrés Milanés Benito lagrer voldelige erfaringer som rillene på en vinylplate.
Elin Odentia och Jerónimo Rüedis måleri handlar inte – som vi leds att tro – om teoretiska begrepp, utan om konkreta ting som yta, ljus och linje.
LNMs årlige utstilling med nylig uteksaminerte malere viser stor tillit til maleriets sanselige overbevisningskraft.
Ingvar Cronhammars skulpturer ligner krigsmaskiner, men også punkede, følsomme fetish-objekter.
På Kunsthall Oslo mister betrakteren fotfeste og trekkes med i en produksjon uten utside.
Årets Maria Bonnier Dahlin-stipendiater fångar en tidsanda fylld av onda aningar.
I Wien omformar Mumoks nya chef Fatima Hellberg hur vi rör oss genom museet – och hur museet rör sig genom oss.
Cecilia Vicuña fyller overlyssalene i Kunstnernes Hus med to monumentale kollektive verk om kampen for livet i havet.
Fortiden hjemsøker nåtiden gjennom apparatene som lager bildene våre i Lap-See Lams utstilling på Henie Onstad Kunstsenter.
Besøgstal er ikke så uskyldig en størrelse, som det umiddelbart ser ud til.